Diverse innlegg fra vår gamle hjemmeside

1900:     Den 12-årige prestesønnen VAL reddet livet til Johanne Jørgensen(10), som gikk gjennom isen.

1911:    Etter som sine søsken å ha blitt preseterist til artium, tar VAL den beste eksamen som er avlagt ved Forsvarets Høyskole, og blir innstilt til    Kongen. Kommer i Generalstaben.

1918:    VAL opplevde terroren i St.Petersburg som militærattasjé ved den norske Legasjon. Møter Frederik Prytz. Finner et alternativ til revolusjon og klassekamp, grunnlagt på den norske Grunnloven.

1922-23: Leder Nansens stedlige hjelpekomité i Ukraina. Redder et par hundre tusen bønder fra Stalins planlagte hunger, deriblant noen tusen jøder.

1927:    Ansatt ved Den Norske Legasjon i Moskva. Overtok Den Britiske Legasjon mens den diplomatiske forbindelse mellom Sovjet og England var brutt. Fikk ”Order of the British Empire.” Møter Finn Støren.

1930:   Returnerer til Norge. Skriver ”Politiske tanker ved Fridtjof Nansens død”. Utgir ”Russland og vi”, først som artikler i avisen ”Tidens tegn” som stikker grundig hull på myten om Sovjetparadiset.

Arbeiderpartiet gjør et dårlig valg. VAL utnevnes til ”Årets mann”.

1931-33: VAL forsvarsminister. 7.4.1932 holder han en tale i Stortinget der han anklager Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet for tilsvarende det han ble dømt for vel 13 år senere. Det nedsettes en kommisjon, der Stortinget unntatt disse to partiene er enige i anklagene.

1932-33: Holodomor i Ukraina. Stalin nekter denne gang å ta imot hjelp mot hungerkatastrofen han gjennomfører i det som var Europas kornkammer. 3-3,5millioner dør av sult.

1932:   Norges nazistiske parti, Norges NasjonalSocialistiske ArbeiderParti (NNSAP)dannes.

17.mai (Grunnlovsdagen)1933:Nasjonal Samling stiftes. Partimerke tas fra Hellig-Olavs skjold på Olavsantemensalet i Nidarosdomen.

1933:   Stortingsvalg. To nye partier, de første med kristendomsparagraf. Kristelig Folkeparti fikk 10272 stemmer og en representant. NS fikk 27850 stemmer og ingen representant.

1934:   Stortinget vedtar Steriliseringslovene mot Samfundspartiets ene stemme. Gyldig til 1977. Flest steriliseringer (285 årlig) i 1945-54.

5.4.1938: Stortinget valgt for 1936-39 forlenger sin egen periode med ett år. Derfor tvilsomt om Stortinget og regjeringen som gikk ut fra den var lovlig valgt fra januar 1940.

VAL advarer hele mellomkrigstiden om at Norges unøytrale utenrikspolitikk og ”Det brukne geværs” forsvarspolitikk, vil legge Norge åpent for invasjon.

1.9.1939: Verdenskrigen begynner. VAL og biskop Berggrav bestreber seg på fred. VAL møter Hitler, Berggrav møter Göring i Tyskland. VAL henvender seg også Chamberlain og henviser til sin orden.

9.4.1940 Tyskland vinner kappløpet med britene mot Norge og besetter de viktigste havnene. Norges regjering avviser den avtalen danskene godtok, og rømmer byen sammen med Stortinget. De vedtar delvis mobilisering pr. brev til 11.4. Da er mange møteplasser hærtatt. Mange av de som får våpen oppdager at de er ubrukelige da sluttstykker er fjernet og er et annet sted.

VAL ser at det han advarte mot har skjedd. På dette tidspunkt er motstand meningsløs. Det finnes ingen forhandlingsmotpart for tyskerne i Oslo. Justisministeren beordret politimesteren i Oslo til å ta pent mot tyskerne. Tyske soldater gående fra Fornebu ble geleidet inn av politiet. Om kvelden begår VAL verdens første radiostatskupp. Forsøker å få tak i Kongen og få ham hjem og forsikrer at han ikke vil stå i veien for en fredsløsning.

15.4.1940: Administrasjonsrådet overtok og lover lojalitet til Hitler. Høyesterettsjustitiarius Paal Berg takket VAL for hans fedrelandssinn. Hitler rasende da Administrasjonsrådet ikke var regjering. Sender Terboven. Administrasjonsrådet lyktes ikke i fredsslutning. Krigen sluttet ikke før etter 2 måneder, da det ikke fantes mer militære ressurser, og de allierte var reist, og tok med seg konge og regjering. 

 Administrasjonsrådet og Stortinget ba Kongen om å trekke seg.  I England ble London-regjeringen lite informert om britenes planer og aksjoner, også med norske soldater i britisk uniform i Norge. Den virkelige hersker i Norge ble Terboven.

Samfundspartiet legger seg ned våren 1940 fordi de ikke vil kompromitteres i forhandlinger med tyskerne. NNSAP legger seg ned, for å invadere NS. Lederen og redaktør for ”Nasjonalsosialisten” Yngvar Fyhn blir ved hjelp av tyskerne redaktør for ”Hirdmannen”. Tyskerne prøvde hele tiden å påvirke Nasjonal Samling i nazistisk retning. NS var mellom barken og veden. Nordmenn har skrytt av mobbing av NS-barn fra høsten 1940.

Administrasjonsrådet diskuterte hvor mange NS-medlemmer de kunne ha i en norsk regjering. De ble ikke enige med Terboven som overtok med egen regjering i september 1940. Han erklærte at veien til Norges frihet gikk gjennom NS. I februar 1942 fikk vi ”Den nasjonale regjering”, med mange fagfolk. En av de nyttigste for tyskerne i 1940, biskop Berggrav, syntes kanskje han hadde overdrevet og satset alt på ett kort. NS-medlemmer mistenker ham for å ha satt i gang kirke- og skolekampen i samarbeid med Terboven. Valg i 1942 ble forhindret.

Det ble tre deportasjoner: 1) Offiserene fordi for mange brøt sitt offisersæresord om ikke å arbeide mot tyskerne og deres allierte i nåværende krig.2) Studentene fordi en motstandsgruppe satte fyr på Universitetets Aula. NS-myndighetene reddet 522 av de 1166 arresterte studenter fra deportasjon. 3)Jødene da en flyktningefører fra Milorg skjøt en våpenløs politimann på Haldentoget 22.10.1942. 771 ble deportert. NS forsøkte å advare jødene før arrestasjon. Mennene ble arrestert 26.10.42. VAL fikk løslatt mennene over 65 år. Milorg stengte flyktningerutene for jøder. To Milorg.menn drepte de to eneste jøder man vet er drept av nordmenn. (Etter krigen ble 83000 overlevende russerfanger deportert til Stalin. De ble mottatt som forrædere).

Nasjonal Samling sørget for at administrasjonen stort sett ble på norske hender,

Norge slapp hungersnød pga de alliertes blokade slik det var i Norge 1807-14, og i den Hollandske Hungerwinter 1944-45, der 10-20 000 mennesker døde av sult. Det sørget minister Blehr for.

Hjemmeflåten ble på norske hender. Det sørget minister Irgens for. Familiene til sjøfolk i utenriksfart fikk hyre/penger til livsopphold. De innførte barnetrygd, arbeidsløshetstrygd, krigspensjon, fri på Arbeidets dag 1. mai. Den nasjonale regjering hadde eget benådningskontor der de gjorde sitt beste overfor tyske myndigheter for å få løslatt/hindret henrettet mennesker som med illegale/ulovlige metoder bekjempet særlig Nasjonal Samling.

Etter krigen ble alle medlemmene av Nasjonal Samling straffet. Også andre opposisjonelle i 1945 ble pådømt landssvik. 35 000 NS-medlemmer ble straffet utelukkende for den meningsytring det var å melde seg inn i Nasjonal Samling, av dem ble ca. 18 000 satt inn under forhold som sommeren 1945 ikke var bedre enn i årene før. Der møtte de folk som i tillegg var dømt for embeter i stat og kommune(1750), andre som i tillegg hadde tillitsverv i Nasjonal Samling (nærmere 6000), mens bare 1000 ble dømt for å ha deltatt i vold, drap, tortur, ulovlig frihetsberøvelse eller deltatt i eksekusjoner. Mange hadde Grunnloven i glass og ramme på veggen, og kunne konstatere at 1/10 av dens paragrafer ble brutt for å få dem straffet etter lover som ikke var kunngjort. De tiltalte ble ikke hørt, ikke engang av sine forsvarere. Mange ble dømt for ting de enten ikke hadde gjort, eller handlinger de var stolte av. I tillegg ble Samfundspartiet hindret i å delta i valgene etter krigen. De var imot etterkrigsoppgjøret slik det var gjennomført. NNSAP ble glemt, etter som NS skulle gjelde for nazistisk, og derved ble pådømt de sosialistiske partienes internasjonalisme. 92803 ble fratatt stemmeretten i 1945, over halvdelen for minst 10 år. Mens ca 250000 tyskerarbeidere som stort sett stemte sosialistisk gikk fri. Ap fikk i 1945 609348 stemmer, færre stemmer enn i 1936 da de fikk 618616, men likevel absolutt flertall, unngikk dermed riksrett for svik i 1940 og innførte i praksis ettpartistyre. (”Noen av oss har snakket sammen.”) Berggrav var åpenbart ikke sikker på om hans svik i 1940 var glemt, og utga ”Folkedommen over NS” som ble tatt takknemlig imot av påtalemakten i etterkrigsoppgjøret.

Alle anklager ble gjensidige. NS-folkene så på seg som dem som effektivt og lovlig hadde vernet sine landsmenns interesser overfor okkupantene. De ”på rett side” var åpenbart ikke redde for å bli slik de oppfattet ”nazistene”. Mens NS-folkene visste at det fantes en fornedrelse ingen kunne påtvinge dem: Å bli som dem som hadde pådømt dem sitt eget ansvar for at Norge lå åpent for invasjon i 1940. NS-medlemmenes bøker og blad er blitt tiet i hjel. Ingen har villet gå i dialog om hvem som var til nytte og hvem som var til skade for landsmenn. Det er og har vært full ytringsfrihet for alt negativt som kunne sies om medlemmer av Nasjonal Samling enten det var sant eller usant, og små muligheter for å si noe positivt om dem eller korrigere det negative og bli hørt. For å bli hørt, måtte NS-folk si at de ”angret”, altså var enige med motparten. Derfor ble det taust, og forsoningen uteble.

NS-folks konklusjoner: ”Vi styrte Norge i 5 år, like lenge som Olav Tryggvason, og vi gjorde det godt!” VAL i forhørsretten

”Aldri glemmer vi hva de gjorde,

De som førte vårt land ut i nød.

Men med Quisling vår fører ved roret,

Har vi reddet vårt folk fra dets død.”

Etter som Norge alltid har fornektet sin kapitulasjon 10.6.1940, opphevet Norge ensidig krigstilstanden med Tyskland den 3,7,1951 

 I.C.Stridsklev    

Hjemmefrontledelsens dilemma

I 1943 snudde krigslykken og Hjemmefrontens ledelse (HL) øynet muligheten for en lykkelig krigsslutt. Så smått begynte HL å se på hvordan NS-bevegelsen skulle straffes. I HL satt bl.a. Høyesterettsdommerne Pål Berg, Erik Solem og Ferdinand Schjelderup. De hadde jevnlig kontakt med de øvrige HR-dommerne. Den dømmende eliten i Norge var de som forberedte rettsoppgjøret med landssvikerne. Norge hadde kapitulert 10. Juni 1940, dermed var vi ikke å regne som krigsdeltakere lenger. Den militære straffelov kunne ikke brukes. Den suspenderes ved kapitulasjon og den lovgivende og utøvende myndighet går automatisk over til okkupasjonsmakten.

Lassa Francis Lawrence Oppenheim (1858-1919), britisk folkerettslærd, var sin tids ubestridte ledende på internasjonal rett. Han var født i Tyskland, ble dr. juris 1881, professor i Freiburg 1889, i Basel 1891-1905. Etter at han allerede i 1900 var blitt britisk statsborger, ble han i 1908 professor i folkerett i Cambridge. Han utga en fullstendig fremstilling av folkeretten. (“International Law: A Treatise”). Den har kommet i tallrike utgaver, også etter hans død, ved polskfødte Sir Hersch Lauterpacht.

Han var professor i folkerett ved Cambridge fra 1935 til 1955.

1951 -1955 var han medlem av FN´s folkerettskommisjon og fra 1955 dommer ved Den internasjonale domstol i Haag. Lauterpacht forestod utgivelsen av de senere utgaver av Oppenheims folkerett (1935-1955).

Oppenheim/Lauterpacht var ubestridt de ledende på internasjonal rett. Deres tolkning var:

“Effektiv okkupasjon er krigsslutt hvis ikke den tapende armé går over til alliert land. At det fordrevne overhode for den overvunne stat protesterer og fastholder sine rettigheter har liten betydning. Slike protester kan muligens få politiske betydning for fremtiden. Rettslig sett er de betydningsløse.”

Norge hadde ikke inngått avtale med noe land hverken før eller etter 9. april 1940 og hadde derfor ingen alliert å gå over til.

Kapitulasjonsavtalen av 10. Juni 1940 avsluttet den aktive krigen mellom Norge og Tyskland, og vi fikk okkupasjon “etter Haag konvensjonens artikkel 43 og 45 som gir okkupasjonsmyndigheten all administrativ myndighet som normalt tilkommer landets regjering” (Kristen Johansen, regjeringens rådgiver i internasjonale spørsmål).

Etter at Norge kapitulerte 10. juni 1940 var Norge avskåret fra å inngå allianse med noe annet land. Dette ble respektert av England som aldri inngikk allianse med de norske myndigheter som flyktet dit.

Høyesterettsadvokat Harald Holte var en av landets fremtredende jurister.

Før krigen var han medlem av Stortingets Folkerettskommisjon.

I Dagsposten (Trondheim) skrev han 6. aug. 1940 denne artikkelen:

“Å bevise tidspunktet for en krigs begynnelse og slutt er i rettslig hendelse nødvendig. Dype endringer i de rettslige situasjoner følger herav. Enkelte lover suspenderes og andre trer i kraft under en krig. Okkupantens rettigheter og forpliktelser under okkupasjonen og krigen er delvis av annet omfang enn etter at våpnene er nedlagt.

Norge kom i krig med Tyskland den 9. april 1940. Krigen opphørte den 9. juni samme år, da våpnene i Norge ble nedlagt. (Norge avviste de tyske betingelsene for fredelig avtale som ble lagt frem av den tyske sendemann Curt Bräuer). Den tyske krigserklæringen av 25. april får i denne forbindelseikke betydning.

Vårt folks standpunkt og vårt Stortings standpunkt før krigen var ubetinget nøytralitet. Så langt vårt folk evnet, ble denne linje holdt. Nøytraliteten tjener fredens opprettholdelse. Det norske folk har aldri – under ingen omstendighet på konstitusjonelt vis – hatt allianse med Storbritannia. Vi har aldri gått med på å engasjere oss i en verdenskrig. Sympatier og vennskap er ethvert menneske berettiget til å slutte etter egen samvittighet og prøvelse.

Overfor okkupasjonsmakten plikter enhver i Norge ikke å utvise noen form for fiendtlig handling. Om nordmenn i utlandet velger å gå i krig for Storbritannia, er det en frivillig sak. Norge som stat bindes ikke.  

Hverken Kongen eller regjeringen Nygaardsvold er berettiget til å la den norske stat være krigførende for Storbritannias sak. Storbritannia har intet rettskrav på at så skjer eller skal skje. Ingen av de krigførende makter har krav på at vårt folk trekkes inn i Europas og verdens uløste spørsmål, for hvilke krig føres.

Det norske folk har nå krav på ikke å bli trukket inn i bitterheten, hatet, villheten og ødeleggelsen.

Vårt folks heder og verdighet i dag – da vårt land er okkupert – er ikke knyttet til kamp, men til fredelig arbeid. Vi plikter å unngå konflikter, men har rett til å hevde våre krav i henhold til folkenes rett.

De besatte områder av vårt land kan ikke sies å være i krig med Tyskland. De besatte områder beherskes av internasjonal rett, og da skal ikke kamphandlinger foregå eller kunne foregås mellom nordmenn og tyskere. Kamphandlinger fra nordmenns side betraktes her fra krigslovene som rebeller.” 

Da krigen var over ble Holte konstituert fylkesmann i Sør-Trøndelag. Hvis han hadde vært medlem i NS ville denne siterte avisartikkel kostet ham mange års fengsel.

Biskop Berggrav var ikke jurist, men bidro til at nordmenn endret syn på okkupasjonsmakten.  Høsten 1940 sendte han ut et hyrdebrev til menighetene og prestene i Oslo bispedømme: “Nordmenn må lystre okkupasjonsmakten. Londonregjeringen har ingen myndighet over det norske folk.”

Hvordan skulle HL få opphevet krigsstillstanden for at den militære straffelov og Straffelovens § 86 kunne bli virksomme? Kapitulasjonsavtalen var ikke blitt offentliggjort. Den var skrevet ut i 10 eksemplarer – 5 norske og 5 tyske. Alle de 5 norske originalene forsvant. Hvem hadde interesse av det? Det eneste kjente var et tyskspråklig eksemplar som i telegrams form var sendt av Den norske Overkommando til Stockholm og videre til London. Dette ble i retten brukt som original og “die gesamten norwegischen Streitkräfte” ble oversatt til “de samlede stridskrefter” istedenfor “samtlige”. Hadde den norske versjonen beholdt ordlyden “samtlige”, ville også styrkene som ble bygget opp i England blitt inkludert. Derfor aksepterte ikke de allierte at den rene norske hær som ble bygget opp i Skottland skulle settes inn operativt. Alle de norske frivillige som ble brukt i aktiv krigstjeneste tilhørte engelske eller amerikanske formasjoner. De kunne ha det norske flagg på armen (kp. Linge), men formasjonen var britisk.

Slik Trondheimsavtalen ble fremstilt av HL omfattet den bare de norske styrker som var samlet ved kapitulasjonstidspunktet, 6. divisjon (i Nord-Norge), og denne konstruksjonengjorde at Norge fortsatt kunne være i krig. Men de eneste norske styrker som ble stående etter kapitulasjonen var to bataljoner og et kompani, totalt ca. 1 000 (et tusen) mann. Denne styrken ble under tysk kommando brukt som grensevakt mot Sovjetunionen.

Men den faktiske situasjon var at 6. divisjon med unntak av grensevaktstyrken var blitt dimittert den 9. juni for ikke å bli tyske krigsfanger.

Den kuriøse vrien på Trondheimsavtalen gjorde at H.L. fant en “redningsplanke” for å kunne si at krigen fortsatte, og dermed kunne den militære straffelov og straffelovens § 86 brukes. H.L. satte ned et utvalg som skulle lage et lovverk beregnet på avstraffing av NS-medlemmene. Her skulle alle dømmes! Utvalgets medlemmer var:

– Høyesterettsdommer Erik Solem. Han gikk i 1945 ut av Høyesterett for å bli lagmann i Eidsiva lagmannsrett. Han kunne dermed administrere retten og dømme etter lover han selv hadde vært med på å utarbeide.

–  Høyesterettsadvokat Sven Arntzen. Han ble senere Riksadvokat (1945-46).

–  Høyesterettsadvokat Jens Chr. Hauge. Han ble direktør for Erstatningsdirektoratet og skulle sørge for at all formue ble inndratt fra medlemmer av Nasjonal Samling.

Det er sannsynlig at utvalget samarbeidet med andre. Vi kommer her ikke utenom Høyesterettsjustitiarius Paal Berg som var sjef for H.L. Han hadde mye å rette opp da han allerede 15. april 1940 – da krigen fortsatt foregikk over hele landet – agerte regent og utnevnte Administrasjonsrådet. Medlemmene flyttet straks inn i regjeringen Nygaardsvolds kontorer for å administrere Norges siviladministrasjon. (Det samme som Quisling gjorde.)          

Stortingets presidentskap er for øvrig kjent for at de henstilte til kong Haakon om å abdisere, og Administrasjonsrådet(Paal Berg) takket Quisling for at han tok makten 9. April.

Høsten 1943 møtte utvalget i hemmelighet justisminister Terje Wold fra Londonregjeringen og sammen med ham var Høyesterettsadvokat Andreas Aulie.

– Justisminister og lagdommer Terje Wold. Han ble Høyesterettsdommer fra 1945, og Høyesterettsjustitiarius 1958-69. Videre var han medlem av krigsforbryterkommisjonen i London 1945-46.

Høyesterettsadvokat Andreas Aulie ble i 1943 utnevnt til Rikspolitisjef, og i 1946 overtok han som Riksadvokat etter Sven Arntzen.

I Sverige ble de provisoriske Landssvikanordningene finpusset før de ble godkjent av Londonregjeringen.

Grunnlovens § 17 gir regjeringen adgang til å gi provisoriske anordninger:

“Kongen kan give og ophæve Anordninger, der angår Handel, Told, Næringsveie og Politi; dog maa de ikke stride mod Konstitusjonen og de av Storthinget givne Love. De gjælde provisorisk til næste Storthing”.

    Konstitusjonell nødrett: “Hvis det er absolutt påkrevet å treffe visse avgjørelser, og Stortinget er avskåret fra å utøve sin myndighet, kan Kongen handle ubundet av grunnlovens regler om maktfordeling. Det var på grunnlag av slik nødrett Kongen (kongen og regjeringen) utøvet sin myndighet i 1940-45”.

(Henrik Hartmann: Grunnloven med forklaringer, 1959).

De provisoriske landssvikanordninger ble utarbeidet av H.L. og godkjent i London. Hensikten var å straffe sine politiske motstandere. Disse var imidlertid skjermet av Folkeretten. Overfor kriminelle kunne vanlig strafferett brukes. 

§ 97: “Ingen lov må gives tilbakevirkende kraft. Forbudet mot å gi lover tilbakevirkende kraft gjelder også på stafferettens område. Men det er naturligvis ingen ting i veien for at en ny lov som setter mildere straff for en forbrytelse gis tilbakevirkende kraft, slik som Landssvikloven etter siste krig”. (Henrik Hartmann).

§ 86 i straffeloven omhandler bistand til fienden i en krig Norge deltar i.

Paragrafen har en nedre strafferamme på 3 års fengsel eller hefte. En landssviker som har begått handling som ikke kvalifiserer til minimumsstraff på 3 år (passivt medlem i NS) skulle normalt fått påtaleunnlatelse. Men skarpskodde jurister fant en utvei. De ga amnesti. De satte ned strafferammen. Dermed kunne de passive medlemmene dømmes. (Uten amnesti – ingen straff, med amnesti – straff).

Utrolig, men sant!

Dessuten, bare ved at kapitulasjonsavtalen av 10. juni 1940 ble forfalsket kunne § 86 brukes. Det var (den av regjeringen godkjente) Høyesterett som gikk god for bruk av nødrett og forfalskning av Trondheimsavtalen.

Statsminister Johan Nygaardsvold i Stortingsdebatten 28. februar 1946:

“Hvis regjeringen ikke hadde noen fullmakt, har den gjort seg skyldig i konstitusjonelt overgrep. Nødrett er ikke nok.”     Så fikk han æreslønn og borgerdådsmedaljen og var ute av soga!

Johs. Andenæs i Dagsrevyen mars 1997: “Det kan i ettertid se ut som om det ble brukt feil lovanvendelse i rettsoppgjøret.”

Dette var litt av en innrømmelse, men det ville vært mer dekkende å si at hele rettsoppgjøret var feil.

Konstitusjonell Nødrett

Høyesterett avgjorde at det forelå konstitusjonell nødrett som grunn til å innføre Landssvikanordningene. En slik nødrett var brukt bare en gang tidligere – i 1815 – året etter at Grunnloven ble innført. At det var hull i det nye lovverket den gang var vel ikke overraskende. Men, 

i 1940-45 var situasjonen som oppsto, dekket av folkeretten.

Løten 03.05.14

Rolv Olsen