Foredragsholderen kjente flere av oss fra forsoningskonferanser i Kristiansand, den siste en uke tidligere: den 30.4. Per Frick Høydal f.1935, (se http://www.modum.historielag.org/forsoningen.pdf (Red.anm: Lenken er dessverre død))
innledet til samtale om: Hvilke sannheter er forutsetninger for forsoning i Norge etter 2. Verdenskrig?
Per Frick Høydal er selv prest, med mange års virke på Modum Bad. Han er sønn av presten Peder Olsen, som var sykehusprest på Lovisenberg fra 1933. Mange norske teologer var i Tyskland i 1930-årene, uten å reagere på det som skjedde der. Samtidig var den senere minister i Quislingregjeringen Gulbrand Lunde aktivt med i kristent arbeid i Stavanger. I 1940 opplevde Høydal at sårede fra Blücher ble lagt inn på sykehuset. Soldatene visste ikke hvor de var. Hans mor og hennes søster snakket tysk, og tolket. Senere skjulte sykehuset jøder. I mai 1945 opplevde 10-åringen hvordan gjenger i Oslo trakk jenter ut av portrom i arbeiderboliger og klippet håret av dem. Gjengmedlemmene var ellers ikke kjent for motstandsarbeid tidligere. De ble ikke straffet. Mens en vaskehjelp på Lovisenberg som var NS-medlem ble straffet. Sommeren 1945 ble faren statsoppnevnt sjelesørger for Vidkun Quisling. Den statsoppnevnte forsvareren Henrik Bergh håpet presten Olsen ville overtale Quisling til grundig undersøkelse av hjernen. Forsvareren regnet med at et funn av hjernesvulst ville kunne forhindre dødsstraff. Undersøkelsen ble ikke gjort forskriftsmessig, og førte til at Quisling hadde sterke hodesmerter resten av livet, ikke minst da han skulle holde sin forsvarstale. Talen måtte da også avbrytes. Senere ble faren prest på Ilebu, der han ble kjent med mange ressurssterke fanger. Fengslet gikk under betegnelsen «Ilebu universitet». Fengselslege Harald Frøshaug klaget over alvorlig fangemishandling uten at det hjalp. Det var en kristen vekkelse på Ilebu. De første møtene til «Kristne Venner», det kristne fellesskapet som var fortsettelsen av «Kristen Samling»(NS-kristne som var mobbet ut av sine kristne fellesskap), skjedde på prestegården på Lovisenberg. Nygaardsvoldregjeringen hadde «Det brukne geværs» politikk. For å dekke over dette ble Max Manus- myten skapt. Det ble skapt en historie ut fra behov og følelser. Andre fortellinger er holdt nede. Siden kom et forunderlig oppgjør, uten norsk rettssans og hederlighet. 93 000 ble anklaget, 50 000 dømt. Norge ble den ledende forrædernasjon i Vest-Europa. Samtidig hadde Norge 250 000 tyskerarbeidere. Ca.1000 norske bedrifter ble gjerne med i «Deutsche Handelskammer in Norwegen» Filosofen Arne Næss reagerte mot det, og laget et seminar ved universitetet i 1947. Høydal understreket at historien om 2. Verdenskrig og Norge er en myte. Den består av selekterte forenklinger som er blitt en sort/hvitt-historie. Denne heltehistorien skapt ut fra behov og følelser kan være uttrykk for nasjonal mindreverdsfølelse. Fortellingen er full av grums og skaper elendighet. Andre fortellinger holdes nede. Det er de med makt som skriver historien. Alle tviholder på det de mener er sannhet. Det var totalt ødeleggende. Det var kanskje en hensiktsmessig løsning på kort sikt, men ikke på lang sikt. Kunnskap forutsetter kjennskap og klokskap. Et forbilde var Martha Steinsvik. Vi bør ikke bli ferdige med denne fortellingen: Hvis fortellingen er gal, er det fare for at den vil gjenta seg.
På møtet ble Per Tomter i følge våre statutter bekreftet i sin funksjon som kontaktperson ved akklamasjon.
Neste møte blir lørdag 17.9. kl.13. Da møtes vi i Oslo, til 15-års jubileum. Vi skal i alle fall feire nå, siden vi ikke en gang tenkte på å feire etter 10 år! Påmelding senest 12.9., av hensyn til serveringen.
Da er alle som tidligere har vært på Vennetreff spesielt velkomne. Heinz-Georg Windingstad skal holde tale for dagen. Vi vil spesielt gjerne høre om det hvis noen av dere har hatt glede av Vennetreffene. Men vi er også åpne for å få vite hvor vi har forbedringspotensialer!