Referat fra vennetreff nr 88 avholdt 11.01.2025.
På forrige møte fortalte Inger Cecilie Stridsklev om filmen «Quislings siste dager» og boken til sønnesønn av fengselspresten og VG-journalist Håkon Høydal «Krutttårnet, Farfars samtaler med Quisling.».
Både film og bok er skrevet på grunnlag av fengselspresten, Peder Olsens notater om sine samtaler med den dødsdømte.
Det demonstrerer at intet løfte er så hellig, at det ikke kan brytes overfor NS-folk og deres familier. Både bok og film holder seg til regelen om at det er tabu å si at Quisling og NS oppnådde noe positivt for Norge og nordmenn i okkupasjonstiden. Her følger Inger Cecilie Stridsklev’s forederag:
Quislings siste dager/Krutt-tårnet.
Poppe sier i en podcast i den liberale tankesmien Civita at det finnes et «politi» når det gjelder historien om andre verdenskrig og Norge. Det finner han berettiget. Det er et tabu mot å si noe positivt om Vidkun Quisling eller Nasjonal Samling. Etterkrigsoppgjøret må heller ikke kritiseres. Det fikk jeg bekreftet da jeg hadde hørt om at filmen skulle lages. Jeg kontaktet Poppe, og han virket interessert da jeg fortalte at jeg var blant de siste som hadde utført luft-encephalografi, som Quisling ble utsatt for som fange. Men jeg måtte ikke si noe positivt om Quisling. Litteraturlisten i «Kruttårnet» inneholder ikke en eneste bok av noe NS-medlem bortsett fra Quisling selv. Høydal vet kanskje ikke at det er skrevet slike bøker. Når det gjelder både boken «Krutttårnet» og filmen, er det uklart hva som stammer fra fengselsprest Peder Olsens dagbok og hva som er fri fantasi eller stammer fra andre kilder.
Hovedrolleinnehaveren Gard Eidsvold spurte sin døde far om lov til å spille Quisling. Om faren hatet Quisling, burde han være vel tilfreds med sønnens prestasjon.
I alle fall demonstrerer både boken og filmen at intet løfte er så hellig at det ikke kan brytes overfor NS-medlemmer og deres familier.
Håkon Høydal begrunner offentliggjøringen av bestefarens 7. sans at Quisling ikke hadde etterkommere det skulle tas hensyn til. Men Høydal siterer ikke bare sin farfar fengselsprestens notater om samtaler med Quisling, men også samtaler med Reidar Haaland. (s.117-121). Haalands sønn ble født etter at faren ble skutt.
At Quisling hadde reddet Norge, ble i både bok og film bare en påstand fra ham. Det er forutsatt både i bok og film at Quisling bare var drevet av lyst til makt og var Norges største ulykke. Når han holdt fast på noe annet, var det i følge film og bok ren stahet.
Quisling hadde forsøkt å få Kongen tilbake til Oslo i april 1940, og understreket at han selv ikke behøvde å forbli statsminister. Men da hadde Bräuer allerede vært der og forlangt nettopp det, og Kongen hadde sagt nei. Det ble ikke nevnt.
Quislings mulighet for å fly til Spania natten mellom 7. og 8.mai 1945 sammen med Leon Degrelle, ble heller ikke nevnt.
Terboven hadde all makt. Stortinget og dets presidentskap hadde allerede forhandlet bort konge, regjering og storting sommeren 1940 mot å beholde nordmenn (og ikke få tyskere) i administrasjonen. Det var Terboven som innførte ett-partisystemet ved å forby alle partier unntatt Nasjonal Samling.
Alternativet Terboven ga til henrettelsen av Eilifsen var at mange flere skulle henrettes, og tyskerne overta norsk politi. Etter at Karl Marthinsen ble likvidert (8.2.45, ikke 1944), forlangte Terboven 75 henrettet, 50 av tyskerne, 25 av nordmenn. Det ble forhandlet ned til 28 i alt, derav 12 (ikke 14) av nordmenn. Quisling ble dømt for å ha drept disse, 14 i alt. Quisling hadde et eget benådningskontor på slottet, der de forsøkte å hindre at tyskerne henrettet deres landsmenn, eller sendte dem til Tyskland. Etter krigen ble 37 henrettet, derav 12 etter en provisorisk anordning av 4.5.1945. I tillegg hadde minister Blehr ved Blehr-Backe-avtalen sørget for at nordmenn tross britisk blokade ikke led hungersnød som i 1807-14 eller Holland 1944-45. Dette ble ikke nevnt.
Det fremgår ikke hvilket ansvar Quisling skulle ha hatt for likene på Trandum. Men opptak av Quisling da han fikk se på oppgraving av likene ble vist. I følge filmen skal Quisling ha ment at det var slikt som skjedde under krig.
Heller ikke ble det nevnt at under Quislings siste besøk i Berlin i januar 1945, skjedde sabotasjeaksjonen på Jørstad, den største jernbaneulykke i norsk historie. Terboven og Hitler forlangte at Quisling skulle undertegne på at 10 000 norske gisler skulle skytes etter dette. Det fikk Quisling forhindret.
Terboven ville fortsette krigen fra Norge i mai 1945. I Quislings tale 5.5.45 som sto i de fleste aviser 7.5. ble gjengitt det som den gang var offisiell sannhet, at Hitler var falt i kamp for sin hovedstad. (Og altså at han ikke var flyktet som visse andre). Følgende ble ikke sitert: «Jeg vet at denne politikk er i samsvar med den overveldende del av det norske folk. Men like ovenfor den borgerkrigs- og nasjonale selvmordspolitikk som drives av visse elementer ute og heime, og som bare kan føre til ulykke og elendighet for landet og den enkelte, vil jeg på det alvorligste henstille til alle landsmenn å være besindige og lojale i denne skjebnesvangre tid slik at det med alle gode krefters forente anstrengelser på tross av alle farer og vanskeligheter kanskje allikevel kan lykkes å skåne Norge fra å bli skueplassen for en borgerkrigs forbannelse og for ødeleggende krigshandlinger og å redde det norske folk fra å bli bolsjevismens bytte. Dette er og blir vår hovedoppgave, en oppgave som på de enkelte punkter faller sammen med oppgaven til den tyske forsvarsmakt i Norge, i den utstrekning denne også har som formål å holde Norge intakt, sikre ro og orden i landet, avvise angrep på landets grenser og verne det mot bolsjevismen. De norske væpnede avdelinger – det vil jeg uttrykkelig understreke – har dog utelukkende som oppgave som et norsk ordensvern under norsk kommando under norsk overledelse å beskytte norsk liv og eiendom og å sikre ro og orden for derved å garantere en fredelig utvikling i landet, altså en ren politi- og sikringsoppgave.
Hva Norges Arbeidstjeneste angår, så er dennes formål klart uttrykt i lov av 25. mars 1943. Her er det ikke skjedd noen endring. Arbeidstjenesten vil ikke bli gitt andre oppdrag enn de verdiskapende og bevarende oppdrag den hittil har hatt. Enhver annen utlegning av dens formål og virksomhet er i strid med Arbeidstjenestens ide og med kjensgjerningene.» [1]
I boken blir så vidt nevnt (s.24) at fangen Quisling gikk ned 18 kg i vekt. I likhet med mange fanger den sommeren fikk han beri-beri, B-vitaminmangel, som hos ham førte til gangvansker og nedsatt sidesyn. I følge omtalen i VG skulle hans sviktende knær skyldes tyngden av hans skyld, absolutt ikke beri-beri. Slett ikke ble luftencefalografien nevnt. Den skulle vise eventuell hjernetumor. Denne undersøkelsen ble bare gjort på inneliggende pasienter, fordi man etter undersøkelsen måtte ha strengt sengeleie i et døgn (ikke løfte hodet fra sengen) og ro i en uke etterpå. Hvis man ikke fulgte disse strenge rutiner, kunne man få varige hodesmerter. Det fikk en frontkjemper som ble utsatt for tilsvarende behandling. Etter båretransport fra Rikshospitalet til Akershus ble Quisling kommandert til å reise seg og gå 2–3 etasjer opp til tårncellen. Undersøkelsene skjedde i dagene 25.–27. august 1945. 31. august måtte Quisling høre aktors foredrag uten forsvarer til stede. Begynnelsen av forsvarstalen fra 6.9. ble gjengitt. Den forklaringen måtte avbrytes fordi han snakket usammenhengende og hadde problemer med å stå.
Lagmann Solems ironi og avbrytelser av Quisling ble heller ikke gjengitt. Ullmanns vitnemål for Quisling ble vist, men det ble ikke sagt at Quislings anklager mot diverse medlemmer av Arbeiderpartiet ble dokumentert da Quisling var forsvarsminister. Tvert imot mener VG at anklagene skyldtes at Quisling var blitt gal.
Hvor har Poppe det fra at Quisling ikke kunne si til Maria at han elsket henne? Fra Peder Olsens dagbok? (Se Aftenposten 15.10. 24). Det er ikke gjengitt i «Krutttårnet». De fikk dessuten ikke være alene, og de fikk heller ikke snakke russisk. Maria Quisling både røkte og drakk alkohol i filmen. Det er ukjent for meg at hun gjorde det. Dessuten: Sommeren 1945 ville hun knapt ha midler til mat, og slett ikke til slik luksus. Hun hadde merkelig nok et bilde av Hitler, men ikke av sin mann. Jeg har hørt om en utlending som skrev noe slikt, fordi han trodde at «Føreren» betød Hitler, og ikke Quisling.
Hvis det var slik at Maria ikke mente hun var gift med sin Vidkun, burde kanskje presten brukt det som eksempel på at fangen hadde begått en synd.
Men i motsetning til sin mann bønnfalt hun alle hun kunne komme på å benåde ham. Men Quisling nektet henne å skrive til Stalin.
Til tross for at Quisling sa han ville snakke med Berggrav om «min sak, ikke min sjel», ble det både i bok og film påstått at Quisling ønsket Berggrav som sjelesørger. NS-folk mente at den sivile motstandskampen var et samarbeidsprosjekt mellom Berggrav og Terboven.
Fengselsprest Traaen ble avvist av Quisling, neppe på grunn av hans holdning under okkupasjonen som det blir påstått, men heller fordi han var beryktet for å peke med pistol på fanger etter krigen når han ble tilkalt til dem. Han begikk også mened ved å benekte at dette hadde skjedd.
Quislings siste ønske ble nektet ham; han ba om å slippe bind for øynene under henrettelsen. Det ble avvist med hensyn til reglementet. Det var hemmelig, så man kunne la være å følge det om noe var til gunst for ofre eller deres familier. En bestemmelse var at de pårørende kunne få utlevert den henrettedes aske om de ønsket det. Først 30.6.1959 lyktes det Maria Quisling å få utlevert urnen. Dagen efter ble Quislings aller siste ønske oppfylt; Urnen ble satt ned i familiegraven på Gjerpen kirkegård, der også Maria ble begravet i januar 1980.
«KRUTTÅRNET – farfars samtaler med Quisling» av Håkon Høydal.
Håkon Høydal er VG-journalist, og barnebarn til fengselsprest Peder Olsen.
Hans bok er i langt høyere grad en bok om fengselspresten og hans familie enn om Quisling.
Også Høydal påstår at Quisling ønsket Berggrav, forfatteren av den beryktede «Folkedommen over NS», som sjelesørger. Han mener også at når fengselsprest Traaen ikke var ønsket, skyldtes det Traaens opptreden i okkupasjonstiden, og ikke hvordan han opptrådte overfor fanger i tiden etter. Traaen hadde også begått mened ved å påstå at han aldri hadde pekt med våpen på fanger som ville snakke med ham.
Høydal tror på Tranmæls påstander om at Quisling i utgangspunktet var for revolusjonen i Russland. Quisling benektet dette absolutt i sin tale som forsvarsminister i Stortinget 7.4.1932 der han blant annet sa: «Hvad er det de vil, disse i Det norske Arbeiderparti, som beskylder mig for å ha villet være med på omstyrtningspolitikk? Er det kanskje deres mening å ville ta avstand fra den politikk? Eller mener det at det er kompromitterende å ha sympatisert med dem? Eller er det deres mening å få de såkalt borgerlige til å slå fast, at det er en forbrytelse å gå fra et påstått revolusjonært standpunkt og således skape en presedens for at Arbeiderpartiet ved chikane kan tvinge en mann ut av en borgerlig regjering, når han ikke lenger passer i deres kram? Nei, disse beskyldninger slår hinannen gjensidig i hjel og spiser hinannen gjensidig op.
Jeg vil også protestere mot, at man har oppfattet mig slik, som at jeg noensinne har vært en tilhenger av Marx’s lære. Jeg sier ikke dette for å undskylde mig, men for å slå fast det virkelige forhold. Om forholdet hadde vært det motsatte, hadde jeg ikke skammet mig for å vedkjenne mig at jeg på grunn av livets erfaring hadde kommet til en annen mening….Jeg vil påstå at jeg var en av de meget få, som helt fra begynnelsen forstod hvad dette innebar, og som forstod at dette var en verdensbevegelse, og ikke bare det at noen banditter hadde tatt makten.»
Både Høydal og Poppe påstår at de deporterte jødenes skjebne var kjent før noen få av dem kom hjem igjen fra Polen. NS-folk trodde de skulle til et område i Polen eller Ukraina der Stalin hadde utryddet befolkningen. Jødenes verdier i Norge ble tatt vare på til frigjøringen, selv om noe ble brukt til å drive det jødiske gamlehjemmet.
Høydal får frem Quislings kvaler da han må innse at å henrette Eilifsen er det minste ondet, fremfor at tyskerne skulle henrette flere, og overta hele det norske politiet. Quisling var så visst ingen diktator, men en som måtte forsøke å forminske skaden Terboven og tysk okkupasjon påførte landsmenn.
Høydal gjengir at Quisling i april 1940 ikke lyktes i sine anstrengelser for å få kontakt med kongen.
Høydal kaller flere ganger medlemmer av Nasjonal Samling for nazister. Og antar at bare NS-folk, og ikke alle nordmenn, var Quislings folk.
Quisling sier at de som bragte Norge i den stilling at landet ble okkupert, går fri. Det var ikke han som hadde forsømt forsvaret slik at det knapt var noe å mobilisere. Og som mobilisert «stille», med oppmøte 11.4. da mange av oppmøtestedene allerede var okkupert.
Quisling ville IKKE søke benådning, som Håkon Høydal antar s. 98.
Men han skrev brev til Kongen 18.10.1945, der det blant annet sto:
Jeg har i dag fått meddelelsen om at Høyesterett 13. ds. har stadfestet lagmannsrettens dom, hvorved jeg er dømt til døden. Min sak er ikke bare en juridisk sak, men først og fremst en politisk og historisk sak av omfattende og dyptgripende karakter, hvor forholdene er særdeles komplicerte og på ingen måte helt klarlagt.
Saken er derfor ikke egnet til endelig avgjørelse etter straffeparagrafer, og i særdeleshet ikke etter provisoriske anordninger utferdiget i utlandet under krig og hvis lovlighet kan bestrides.
Endnu mindre kan den ensidig avgjøres på grunnlag av den motsetning i politisk syn som har vist seg overalt under behandlingen av denne sak og hvorved det hele reduseres til et maktspørsmål.
Selv medlemmene i Høyesterett har grepet inn i saksforholdet ved sitt initiativ til dannelsen av administrasjonsrådet, i samarbeid med de tyske myndigheter.
Denne handling der som den norske regjering selv uttalte i kunngjøringen av 17.4.1940 ikke hadde rettsgrunnlag i noen norsk lov, førte umiddelbart til etableringen av Rikskommisariat og Gestapo og til at Norges selvstendighet like overfor okkupasjonsmakten gikk tapt, noe som måtte forutsees-
De som har ansvaret for årsaken til denne utvikling med alle dens ulykkelige følger, er ikke de rette til å dømme en mann som har satt alt inn på å bøte på disse skjebnesvangre feil og hevde Norges interesser like overfor okkupasjonsmakten.
Selv om mening står mot mening, vil en ikke i all fremtid så lett komme forbi det faktum at en god nordmann som har ofret hele sitt liv for sitt land og folk, og etter beste evne og med godt resultat har ledet landet i disse fem vanskelige krigsår, han dømmes til døden som forræder og forbryter, og uten at hans positive innsats kommer det ringeste i betraktning. Og heller ikke hans patriotiske motiver og de omstendigheter under hvilke han har handlet. Det er ikke gjort noe forsøk på å forstå hverken min eller Nasjonal Samlings ærlige og gode vilje og velbegrunnede handlemåte. Og tvil er tatt som bevist anklage. At man allerede nå skal forstå min innsats for å redde Europa, og dermed også Norge mot Østen, og for å skape et europeisk folkefellesskap slik som den historiske og tekniske utvikling og også Norges livsinteresser krever, det venter jeg ikke.
Jeg vil også fremholde at Nasjonal Samlings ideologi er utformet av mig allerede i 1918, altså lenge før den den tyske nasjonalsosialisme og helt uavhengig av denne. Den adskiller seg fra den på fundamentale punkter og kan ikke settes i samme kategori og klasse. Nasjonal Samling betegner en selvstendig Nordisk og kristelig livsanskuelse.
JEG ER URETTFERDIG OG USKYLDIG DØMT, og mange menneskeskjebner er knyttet til min. Hvis en slik urettferdig dom fullbyrdes nu efter at freden og friheten er vunnet tilbake, begåes i rettens og fedrelandets navn et justismord.
Ikke jeg blir dømt om jeg lider martyrdøden.
Jeg søker ikke om nåde for mig selv. Men jeg vil be Deres Majestet om at det vises mildhet like overfor de medlemmer av Nasjonal Samling som er under rettsforfølgning. De aller fleste av dem har utvilsomt ut fra sant patriotisk sinnelag sluttet sig til den av mig ledede bevegelse og mente det beste for sitt land.
Den strenge straffeforfølgning og alminnelige forfølgelse i det hele tatt som nå finner sted mot Nasjonal Samlings folk, kan vanskelig forenes med Grunnloven og er i høi grad urettferdig. Den har preg av uhemmet hevnlyst mot politiske motstandere og av et vilkårlig oppgjør. Det skapes en dyp splittelse i folket som det vil ta årtier å lege.»
Det er også all grunn til å erindre at en ting er hva en gjør i stridens hete og under krigens trykk. En annen ting er hvorledes en skal opptre når det er blitt fred og grunnlaget skal skapes for landets fremtidige utvikling.
I ærbødighet
Vidkun Quisling.
Maria var hjemløs, alle verdiene var konfiskert. Hun fikk noe av det igjen. Det er riktig at «Kristen Samling», etter krigen kalt «Kristne Venner», fellesskapet av kristne NS-medlemmer møttes hjemme hos Peder Olsen den første tiden. Men som en av dem skrev: «Flere av disse som hadde deltatt i møter sammen med oss, var gått «skuffet» og irritert hjem etter møtene. De hadde nemlig ventet at vi skulle møtt dem som «angrende syndere», vi som i dobbelt forstand var «forrædere», idet vi hadde sviktet både Kristus og fedrelandet. For hvorfor fikk vi ikke i vår felles «stille stund» sammen med dem, beskjed fra Gud om å bekjenne vår synd og be dem om tilgivelse for at vi hadde vært medlem av NS. For det skulle Gud vær så god ha sagt til oss!» Samtidig ble kristne som kom til dem mobbet av andre kristne. Selv oppfattet NS-folk det å bli kalt «nazister» som at de var pådømt andres internasjonalisme. De fleste av dem syntes de hadde oppnådd mye for hele befolkningen ved lovlig å være i opposisjon til okkupasjonsmakten.
Hittil har den «dype splittelse i folket» bestått i 79 år. Når splittelsen ikke synes, skyldes det at forutsetningen for at NS-medlemmer og deres familier skulle komme til orde, var at de «innrømmet å ha tatt feil», og var enige med motparten.
I. C. Stridsklev
