Skrevet av Tone B. Bergflødt
- Innbundet
- 2018
- Norsk, bokmål
Dette er fortellingen om farfar, pappa og sønnedatteren på en gård på Østlandet. Den ytre handlingen i boka er barnebarnets vei til forståelse. Etter at forfatteren fant et skrin med brev fra krigens dager, går hun i farfarens fotspor i forsøk på å forstå hans livsvalg. Hvorfor vervet han seg i NS? Hvorfor valgte han taushet i ettertid, men allikevel å ta vare på innholdet i skrinet?
Boka er forfatterens bidrag til å få fram flere av de glemte, ofte skambelagte historiene fra krigen, i håp om at flere kan fri seg fra nedarvet skam. Er tiden inne for åpenhet, forsoning og bearbeiding av skammen som flere etterkommere av dem på feil side i andre verdenskrig i Norge fortsatt bærer?
Tone B. Bergflødt (f. 1962). «Farfars skrin – i skyggen av NS» er hennes første bok. Etter å ha jobbet i bank til hun var 35 år, kom hun tilbake til Lier og overtok odelsgården sammen med sin mann.
Vår omtale
Les mer fra da vi hadde presentasjon av boken på vårt 74. vennetreff i Oslo i 2019.
Tone Birgitte Bergflødt: Farfars skrin. I skyggen av NS.
Tone Birgitte Bergflødt hadde hatt verdens beste farfar, snill og klok. Farfars NS-medlemsskap hadde vært en godt skjult familiehemmelighet for å skåne etterkommerne, slik det var i mange familier. Hun fikk vite det da hun var 10 år, og identifiserte NS med nazisme og alt ondt. Det ble et traume. Og da hun «møtte veggen», gikk det opp for henne at det kunne ha med familiehemmeligheten å gjøre. Hun skrev at «Mine fordommer har vært de samme som i samfunnet for øvrig, men de stemte aldri med opplevelsen jeg hadde av farfar. Det skapte en indre konflikt.»s.12. Hun forsøkte å finne ut av det. »For det er seierherrenes sannhet som blir fortalt. En taper kommer aldri til orde.» s.15.Hun spurte dem hun trodde kunne svare, stort sett fra «rett side», men hadde også funnet aviser fra okkupasjonstiden med artikler om «Hvorfor jeg er medlem av NS» og hun spurte tante Aud. Aud var NS-medlem og enke etter en frontkjemper. Tone gikk ut fra at Aud og farfar angret etter krigen, selv om Aud «ikke ville si at hun angret.» S.76 Hun sa: «De færreste har gjort noe som er verd å fordømme.» og «Frontkjemperne dro ut for å forsvare oss.»
Hennes far ga henne bare motvillig tillatelse til å se farfarens papirer i Riksarkivet. Hun ble forskrekket over at farfaren ikke hadde forstått at Norges krig fortsatte etter at Norge hadde kapitulert. Først senere skjønte hun at han ikke var alene om den oppfatningen.
S75:Tante Aud fortalte: Det var mange av de flotteste, sterkeste og største familiene som hadde vært medlemmer i NS.s.106: »Norge trengte syndebukker. Og det fikk de.» Det er de skyldige som trenger syndebukker.
108: Vi ble dømt etter en lov med tilbakevirkende kraft. Forfatteren tar med en forklaring om at de ble dømt for «Ulovlig omstyrtning av statsforvaltningen». Dermed ser det ut til at hun aksepterer at NS-medlemmer ble dømt. Men NS hadde bevart forvaltningen på norske hender så den ikke ble tysk/nazistisk. NS hadde et nærmest romantisk forhold til Grunnloven. De var imot parlamentarismen («all makt i denne sal») og partiene, men ville at alle skulle tilhøre en bransje, et yrkeslaug, og velge representanter ut fra det. Det ble motarbeidet. Etter krigen ble det mindre maktfordeling enn noen gang. «Noen av oss har snakket sammen», het det.
Hun gjengir også og er enig i Bjørn Westlies utsagn i 2009: «Jeg er livredd for at vi skal sitte igjen med et inntrykk av at begge sider var like ille.» Denne sammenligningen ville begge parter ansett for like uhyrlig.
Boken gjengir vanlige vrangforestillinger. En kamerat av faren mente at NS-folk «ikke trodde på demokratiet» og «at de trodde krigen var slutt, og at tyskerne var kommet for å bli.» Det siste kan stemme, men både politikere i NS og frontkjempere gjorde alt de kunne for å få tyskerne ut igjen!s113. Hun har heller ikke sett forskjell på det nazistiske hakekorset og Nasjonal Samlings symbol Olavskorset.
En annen påstår at «De som så med størst velvilje på nazistene, brøt ut og startet NS»
Forfatteren spør «Hvordan var det for farfar og de andre NS-fangene den dagen Quisling ble henrettet?s.188. De sørget over ham resten av livet. Det ble nok skrevet fler hyldningsdikt til Quisling etter han var død, enn mens han levde. I Telemark møttes NS-folk hver 24.oktober etter krigen til de døde. Frontkjempere møttes gjerne ved den datoen. Og det var minneord i «Folk og Land», NS-folkenes avis hvert år frem til den gikk inn i 2004.
Forfatteren skal ha ros for at hun lar tante Aud og sin farfar komme til orde. Det var på høy tid! Håper det også ellers blir mulighet for dialog i samfunnet.
IC Stridsklev