Foredrag holdt av Rolv Olsen på ”Speaker`s Corner” i Hamar holdt mandag 27.august 2012
Rettsoppgjøret; Hevn, Jus eller Politikk
Jeg, Rolv Olsen, er født 1941 på Jevnaker hvor far og mor kjøpte gården Kinge da de giftet seg i 1934. Jeg er nest yngst av 5 søsken. Far og mor var begge sportsinteresserte. Det lå i familiene. Et program fra Holmenkollrennene i 1890 årene viser at farfar var deltager i hopp, mens morfar var dommer. Far kom fra Lysaker og vokste opp med industrien ved Lysakerelven og ble tidlig sosialt interessert, men blandet seg ikke inn i politikken. Det var idretten som opptok ham.
I 1940 var han leder for den norske hopptroppen ved Svenska Skidspelen. Søndag 7. april reiste troppen inn til Stockholm. Mandag stod det i svenske aviser at tyske skip i store mengder hadde gått ut gjennom de danske beltene. Han fikk troppen på nattoget om kvelden og kom til Fetsund morgenen 9. april. Der stoppet toget da de så at Kjeller flyplass ble bombet.
Med på toget var også oberst, senere general Ruge og biskop Berggrav. Berggrav hadde vært i Finland og forhandlet om tømmerpriser siden han var medeier i Ljansbruket, et trelastfirma utenfor Oslo. Hans finske venner hadde rådet ham til å reise hjem fordi det kunne bli krig.
Hva gjorde man i Oslo? I det militære samfunn var offiserer samlet for å høre foredrag om romerske klesdrakter og matkultur.
Kronprins Olav hørte på dansk og norsk nyhetsprogram i radio og ba kronprinsesse Märtha pakke klær så hun og barna kunne reise på kort varsel hvis det ble krig. Engelsk marineattaché var ved tolvtiden hos den norske marine og fikk bekreftet at Oslofjorden var fri for miner.
Norge mobiliserte ikke fordi vi regnet med at engelske styrker skulle komme før tyskerne.
Resten av krigen og okkupasjonstiden kjenner vi slik myndigheten har fremstilt vår nære historie og jeg vil gå over til rettsoppgjøret.
”Dere dømmer, for at I selv ikke skal dømmes” sa den kjente forsvarsadvokat Annæus Schødt i et foredrag rett etter frigjøringen. Så ble han aktor i rettssaken mot Quisling.
Ved general Fleischers urnenedsettelse sa general Ruge: ”Noen hemmeligheter tar vi alle med oss i graven.” Hvorfor var det nødvendig å ta hemmeligheter med seg i graven? Hva var det som ikke passet inn i nasjonalbyggingen etter krigen? Var det noe ved kartet som ikke stemte med terrenget, eller omvendt?
«Det hører til de dypeste ydmykelser en har tilføyet det tyske folk etter dets sammenbrudd, at det er blitt fratatt sine arkiver. Disse er hovedsakelig lagret i Washington og London. Dermed var allerede muligheten for et forsvar i de såkalte «krigsforbryter-prosesser», som dog forestillet eller skulle gi uttrykk for historieforskning og historisk konstatering, til det ytterste vanskeliggjort. De som representerte aktoratet hadde lagt beslag på samtlige arkiver og dokumenter som en på noen som helst måte hadde kjennskap til, og latt dem sikte av en hærskare av granskningsfolk for å fremskaffe anklagemateriale. Bare dette anklagemateriale ble gjort tilgjengelig for forsvarerne, derimot ble det – tross gjentatte søknader – ikke åpnet dem noen mulighet for selv å få adgang til arkivene for å velge ut frikjennelsesmateriale. Til dette kom – som annen prinsipiell mangel – at man bare fikk adgang til tysk materiale. De utenlandske arkiver forble stengt.»
Dette var forordet til admiral Hermann Boehms bok «Norge mellem England og Tyskland». Boehm var i opposisjon til Terboven og satte sin stilling inn på at Terboven skulle fjernes i 1942. Det var Boehm som måtte gå da Hjemmefronten var imot at Quisling skulle få for mye makt og dermed kunne det bli uro i den for Tyskland krigsviktige industri i Norge.
Dette er en klar parallell til det norske rettsoppgjøret. Quislings private arkiv ble beslaglagt av politiet, og Quisling fikk bare bruke til sitt forsvar det som aktoratet hadde plukket frem fra hans arkiv. Da Quisling etterlyste hele arkivet ble det avfeid med at «det finnes ikke noe mer.» Senere ble det komplette arkiv funnet i et kjellerlokale tilhørende en av de ledende politietterforskerne. Ryddeguttene som fant arkivet solgte det til Hans Fredrik Dahl.
Han som kunne ha vært Quislings hovedvitne var Finn Støren. Han hadde organisert ”De hvite bussene” som hentet studentene og de politiske fangene ut av Tyskland. Støren ble arrestert i Danmark, og han var da bemidlet til å finansiere bussene. Han hadde også på annet hold gjort gangs nytte for seg. Støren ble holdt tilbake i Danmark til Quisling ble skutt 24. oktober, stiftelsesdagen for F.N. For ikke å påvirke andre landssvikere ble Støren internert privat i Oslo. Derfra rømte han til Argentina i 1947. (Ikke med ”Solbris”.) Underveis måtte en av «rømlingene» på sykehus, valget falt da på sykehuset i Tanger. Norge krevde dem utlevert men Tanger var på denne tiden et mandatområde som ble styrt av domstolen i Haag. Denne domstolen fant at rømlingene var politiske flyktninger og nektet dem utlevert.
Det er særlig to hovedpunkter som jeg vil trekke frem når det gjelder rettsoppgjøret:
Punkt 1
”Elverumsfullmakten gav Londonregjeringen det juridiske grunnlag for å gi de provisoriske anordningene som rettsoppgjøret bygger på.” Dette sa arkivar Paulsen ved riksarkivet så sent som i 2008. Men Elverumsfullmakten ble aldri stemt over. For, som Hambro sa til undersøkelseskommisjonen, «jeg var redd representanten Førre (uavhengig) ville reise en debatt». Førre spurte presidenten, da denne fremmet forslaget om en fullmakt til regjeringen om at denne kunne overta Stortingets myndighet, om det ikke var en paragraf som sa at regjeringen kunne gi anordninger i den tid Stortinget ikke var samlet. Etter en kort diskusjon, stenografisk korrekt gjengitt i Stortingstidende, tok ikke presidenten forslaget opp til votering, men gikk over til neste punkt. Derfor heter landssvikanordningene provisoriske anordninger og ikke fullmaktslover. At paragraf 17 i Grunnloven setter grenser for de provisoriske anordningene er en sak som regjeringen og rettsapparatet ikke har tatt hensyn til.
En provisorisk anordning gjelder til første Storting er satt. Da Stortinget var samlet i juni 1945 tok Moseid (Bondepartiet) opp dette spørsmål, men ble feid unna med at nå var det annet å gjøre. Først da undersøkelseskomiteen la fram sin innstilling ble saken tatt opp. Foran Stortingsvalget høsten 1945 var det gått ut parole til partiene om å nominere kandidater som hadde vært med i motstandsarbeide. Ca. 75 % av Stortingsmennene som ble valgt hadde det. Det var derfor lett å få anordningene opphøyet til lov i 1947 selv om saksordfører Sagen helst hadde sett at rettsoppgjøret hadde vært ført etter de gamle vedtatte lover. Noen jurister ville mildne lovverket, men dets strenghet ble beholdt da det ville være umulig å omgjøre for eksempel dødsstraffene. Likt brot skal likt bøtast.
Da en av saksordfører Sagens bekjentskaper fikk dom på 12 år, søkte Sagen til Kongen om benådning for ham, men ellers var det ok med streng straff for andre.
Lovverket «de provisoriske anordninger» var skrevet av en nemnd nedsatt av Hjemmefrontens ledelse og bestod av følgende personer:
Høyesterettsdommer Solem. Han gikk i 1945 ut av Høyesterett for å bli lagmann i Eidsiva Lagmannsrett. Han kunne dermed administrere retten og også dømme etter lover han selv hadde utarbeidet.
Høyesterettsadvokat Arntzen som ble Riksadvokat.
Høyesterettsadvokat Aulie som ble Rikspolitisjef ble utnevnt i London i 1940. Han var med på hemmelige drøftinger i Värmland høsten 1943 angående de provisoriske anordningene. Der var han sammen med justisminister Wold.
Høyesterettsadvokat Hauge ble direktør i Erstatningsdirektoratet. Han passet på at bota ble i største laget.
Jurist og professor i Statsvitenskap Wilhelm Thagaard ble prisdirektør i 1940 frem til 1960. Vanligvis er det Stortinget som lager lover. Her har et utvalg som er utnevnt av Hjemmefrontens ledelse i samarbeid med justisminister laget de provisoriske anordningene av 1944. Dette er i strid med Grunnloven. Disse anordningene ble hemmeligholdt til etter freden. (Se Ingerid Hagen:Oppgjørets time fra s. 22)
Anordningene ble så sendt til London for godkjenning. Hambro uttalte at disse anordningene var verre enn de lovene nazistene hjemme i Norge lagde. Hambro har i sin bok ”Historisk Supplement” sitert Grunnlovens paragraf 85: ”Den som adlyder en befaling, hvis hensigt er at forstyrre Stortingets frihet og sikkerhet, gjør seg derved skyldig i ”Forræderi mot Fædrelandet”. Det er sannsynlig at i et tilbakeblikk over disse års historie, vil det nok bli følt at en medvirkende årsak til den konstitusjonelle usikkerhet som rådet og den utglidning som fant sted – hvis følger lenge vil være merkbare på flere områder – ligger i det forhold at Høyesterett – eller et flertall av rettens medlemmer – ikke var forsiktige nok med seg selv og landet.
Punkt 2
Kapitulasjonsavtalen
Før regjering og Konge forlot Tromsø 7. juni 1940, ga de general Ruge ordre om å avslutte kampene. Ruge ga den tyske overkommando i Norge, via svensk diplomati, beskjed om kapitulasjon. Tyskerne krevde at en representant for styrkene ved Narvik skulle kapitulere overfor general Dietl og at et sjøfly hentet en representant for den norske overkommando til Trondheim. (Kongen og kronprinsen ville helst bli igjen i Norge, men ble satt under hardt press fra engelske myndigheter.)
10. juni kl 09:00 ble avtalen om kapitulasjon gjort ved Spionkop ved Bjørnefjell (Narvikavsnittet). Dermed hadde det blitt kapitulert ved samtlige frontavsnitt i Norge og hovedforhandlingene kunne ta til i Trondheim.
Kapitulasjonsavtalens punkt 1:
Samtlige norske stridskrefter legger ned våpnene.
Dermed er Norge ute av krigen.
En forutsetning for rettsoppgjøret slik det ble gjennomført var at Norge fremdeles var i krig. Derfor ble det konstruert en løsning. § 1 på tysk het: ”Die gesamten Norwegischen Streitkräfte” ( http://no.wikipedia.org/wiki/Kapitulasjonsavtalen_1940) . § 9 i avtalen sier at den tyske tekst skal være bindende for forståelsen av avtalen. Derfor oversatte man feilaktig gesamten med (for)samlede, altså de norske styrkene som fremdeles var samlet. Det vil si de som kriget på Bjørnefjell. Oberst Roscher-Nielsen som hadde undertegnet kapitulasjonsavtalen i Trondheim på vegne av den norske overkommando, vitnet for retten i forbindelse med Skanckesaken at Trondheimsavtalen gjaldt de norske styrkene i Narvikavsnittet og ikke den norske hær. Rocher-Nielsen forklarte seg slik myndigheten ønsket. Han ble general og Skancke ble skutt.
De norske styrkene på Bjørnefjell ble dimittert den 9. juni for ikke å bli krigsfanger. De eneste norske styrker som fremdeles var samlet var ca. 1 000 mann i Syd Varanger som vakt mot Sovjetunionen. Disse ble stilt under tysk kommando.
Det ble hevdet at samtlige originale eksemplarer av Trondheimsavtalen er forsvunnet. Opprinnelig ble det utferdiget 5 tyske og 5 norske. Et av de norske eksemplarene ble av general Ruge gravd ned sammen med andre dokumenter i Øverbygd i ei kiste. Kisten ble av en løytnant gravd opp igjen i 1945 og brakt til Ruge som så gav Trondheimsavtalen i original til Riksarkivet. Der bør den være. Fremdeles er det mest opportunt å bruke den forfalskede versjonen.
General Ruge har prøvd å forklare at avtalene ved Bjørnefjell og i Trondheim var parallelle avtaler og at de derfor begge gjaldt de nordnorske styrkene. Den som imidlertid har lest begge avtalene kan neppe finne noe mer skeivt vinklet parallellogram.
Gjør kapitulasjonen slutt på krig?
Professor Frode Castberg skrev i sin ”Folkerett” i 1936 at krig kunne slutte ved at våpnene tidde. Et område er okkupert når motstand er nedkjempet og det ikke finnes lommer hvor motstand kan blusse opp. En kapitulasjon gjør slutt på kampene og vi får krigsstillstand. Norsk sivil strafferett er dårlig uttrykt i forbindelse med krigsstillstand, men vi er underlagt Folkeretten som er klar: Haag konvensjonens art. 43 og 45 gir okkupasjonsmyndigheten all den administrative myndighet som normalt tilkommer landets regjering (Regjeringsadvokat Kristen Johansen).
Den engelske folkerettsekspert Oppenheim: ”Effektiv okkupasjon er krigsslutt hvis ikke den tapende armé går over til alliert land. At det fordrevne overhode for den overvunne stat protesterer og fastholder sine rettigheter har likeså liten betydning som mulige protester fra nøytrale staters side. Slike protester kan muligens få politisk betydning for fremtiden. Rettslig sett er de betydningsløse.»
Andre som også hevder det samme er:
”Institutt for offentlig og internasjonal rätt” ved Uppsala Universitet: ”Norge var i krig så lenge dets hær var på krigsfot.” Det er likevel et misbruk av ordet å kalle et slikt innenrikspolitisk oppgjør for et rettsoppgjør. Med rett i vanlig mening har det ingen forbindelse.
Forsikringsselskapet Lloyds: ”Norge var ikke krigførende”.
Svein Blindheim: ”At krigen i Norge var slutt 10. juni 1940 er udiskutabelt.”
Harald Holte, rådgiver for Stortinget i folkerettslige spørsmål: ”Krigen opphørte da våpnene i Norge ble nedlagt”.
Svakheter ved Elverumsfullmakten og kapitulasjonsavtalen gjør at stadig flere etterlyser en ny juridisk gjennomgang av rettsoppgjøret. Til nå er juristene tause. Det er ingen som har tatt opp tråden fra jussprofessor em. Johs. Andenæs sin uttalelse fra 1997: ”Det kan i ettertid se ut som at det ble brukt feil lovanvendelse i rettsoppgjøret”.
Svein Blindheim stod vakt da Kong Haakon kom hjem 7. juni. På Honnørbrygga stod Paal Berg som leder av mottakelseskomiteen. Plutselig kjente Blindheim to spisse albuer i ryggen. Det var Berggrav som albuet seg frem til Berg. Så stod de der, høyesterettsjustitiarius Berg og biskop Berggrav, de to ivrigste for at kongen skulle abdisere sommeren 1940. Etter å ha tatt kongen i handa, følte de seg rene nok til å kaste sten på de som de hadde vært med på å forlede.
53 000 nordmenn ble dømt som landssvikere og ca. 30 000 jenter ble stemplet for å ha innlatt seg med tyskere. Det var nok at noen hadde sett dem danse med en tysker. De fikk ingen dom, men kom i rikstrygdeverkets arkiv og kunne miste statspensjon helt opp til 2004 – 2005!
Straffen for landssvik er fra minimum 3 år og til livstid. Men en omgjøring av loven gjorde at landssvik kunne avgjøres ved forelegg ned til 200 kroner. Hardest ble da 10 års rettighetstap.
”Det norske samfunn som setter sin ære i å være et rettssamfunn, kommer nå som før til å dømme og straffe bare i samsvar med Norges Grunnlov og lover” skrev Høyesterettsdommer og medlem av Hjemmefrontens ledelse, Ferdinand Schjelderup. Så fikk vi de provisoriske anordningene det ble dømt etter. De inneholdt 12 brudd på Grunnloven. På en konferanse om rettsoppgjøret sa en svensk folkerettsekspert: ”Det norske rettsoppgjøret har intet med rett att gøra!”
Slik oppgjøret ble gjennomført bar det mer preg av et rop om hevn fra et samfunn preget av hatefull propaganda fra London. Den forvrengning av N.S. sine hensikter med sin politikk og også kirken med Berggravs ”Folkedommen over N.S.” hadde sin virkning.
Takk for oppmerksomheten.