Referat fra vennetreff nr 87 avholdt14. september 2024.
Rolv Olsen fortalte oss om Tonnasjeavtalen. Han innledet med å sitere Johan Galtung på at vi ikke skriver historie for å se hva som er sant, men hva som er rett.
Den 1. september 1939 var den norske handelsflåten verdens 4. største på 4,8 millioner bruttotonn.
Da 2/3 av den samlede tonnasje var motorskip, hadde Norge verdens mest moderne flåte og 1/5 av hele verdens tanktonnasje. England måtte få all olje – som jo er av avgjørende betydning i moderne krigføring – tilført sjøveien.
Britene hadde ikke nok tanktonnasje til å få tilstrekkelige forsyninger. Derfor var det viktig for dem å få chartret mest mulig av den norske handelsflåten.
Rundt 10. september 1939 fikk utenriksminister Koht krav fra den britiske regjering om å øve press på norske redere om tonnasje til britisk tjeneste. Rederne ba Regjeringen om å være tilbakeholdne, både ut fra norsk skipsfarts og landets interesser. Britene krevde et øyeblikkelig tilsagn fra den norske regjering om at 150 tankbåter snarest mulig skulle bli stillet til rådighet for de allierte transporter, og at forhandlinger skulle opptas også om tørrlasteskip.
Den 3. oktober 1939 fikk norsk UD telegrafisk melding fra britene om at de ville betale 8 sh/tonn for tankskipene. Tre måneder etter lå tankfraktratene 8-10 sh. over britenes tilbud – et tilbud som ble akseptert på norsk hold. J. L.
Movinckel (V) sa under Stortingsmøtet 9. desember 1939; «Denne tonnasjeavtalen, som stiller en så stor del av vår tonnasje til britenes disposisjon til fraktrater som ligger langt under verdensmarkedets rater, gjør at vi betaler store bidrag til Storbritannias krig.»
Tonnasje-avtalen ble godkjent 20. november 1939 etter fullmakt fra Regjeringen.
Presidenten i Rederforbundet understreket: «Vi må alle tale minst mulig om avtalen. Særlig gjelder det avtalens bestemmelse om Englands rett til å få befrakte en så og så stor del av den norske handelsflåte.»
Norge hadde fått «garanti» fra Storbritannia 16. september 1939 og 27. desember 1939 om at britene ville se på et tysk angrep på Norge som et tysk angrep på England. Utenriksminister Halifax hadde omtalt den som langt mindre forpliktende enn garantien til Polen. Gjennom en offentlig kunngjøring den 21. januar 1940 fra Rederforbundet ble tyske diplomater likevel oppmerksom på avtalen.
Dr. Bräuer sa til Koht: «Jeg klargjør inntrengende at vi kan bli stillet overfor alvorlige avgjørelser, dersom det skulle finne sted nye chartringer. Den 11. januar 1940 offentliggjorde et fransk maritimt tidsskrift tonnasjeavtalens hovedpunkter. Etter krigen er det fastslått at dette var bevisst fra den franske utenriksledelse, et trekk for å drive Norge inn i krigen på alliert side. Deres hovedmål var å skape en ny krigsskueplass utenfor Frankrike.
9. april 1940 om morgenen kom Bräuer til utenriksminister Koht. Koht avviste Hitlers tilbud. Så ringte Koht britene: Tyskerne er her. Kom og hjelp oss!
Mens Stortinget på Elverum oppnevnte en 3-manns kommisjon som sammen med utenriksministeren for å forhandle med tyskerne om en dansk løsning. Visste ikke Stortinget om Tonnasjeavtalen?
Ved Støa Togstasjon fikk Kongen og kronprinsen 12. april 1940 vite at den svenske regjeringen ikke kunne love tilbakereise fra Sverige, Og at intet land kunne regjeres fra fremmed land.
Storbritannia og Frankrike ville dele Norge i to ved Trøndelag for å hindre at tyskerne fikk malm. 20 000 briter kom til Namsos, som manglet kai for tunge våpen. Men Sentralkomiteene i Trondheim, med etterkrigsjustisminister Cappelen, sørget for å sette i stand Værnes flyplass, så tyskerne kunne bombe Namsos derfra.
Norske sjøfolk hadde bedre lønn enn britiske. Den overskytende lønnen ble satt inn i Nortrashipfondet, som regjeringen brukte fra, blant annet for å betale for nordmenns opphold i Sverige.
Kan hende ble sjøfolkene i alliert fart behandlet så dårlig fordi de hadde bedre grunn til å være takknemlig mot regjeringen Quisling enn regjeringen Nygaardsvold: Minister Irgens sørget tross Terbovens protester for at sjøfolkenes familier hjemme kunne få av sjømannens hyre å leve av.