|
|
Innlegg på konferansen 17.9.09 Jeg heter Inger Cecilie Stridsklev, og jeg er ikke en nazi-unge; Jeg er et NS-barn. Min mor og stort sett hele hennes familie var medlemmer av Nasjonal Samling. Det var en som var ute under krigen og kom med i Kompani Linge, men han ble tilgitt av familien etter krigen. Min far var på den offisielt rette siden. Jeg vil gjerne fortelle om da jeg besøkte en enke i Israel. I september 1945 hadde hun fått et telegram fra Norge om at hennes mann var savnet, sannsynligvis død. Det var alt. Våren 1946 kom hun til Norge, for å få vite hva som var skjedd. Hun kom nesten ikke inn i Norge. De ville ikke ha henne her. Hun var i Norge i seks uker. Men de ville ikke fortelle henne noe, bortsett fra at de fikk overbevist henne om at mannen hennes var død. Nærmere 50 år senere kom jeg, og fortalte henne alt hun var reist til Norge for å få vite våren 1946. Hun fikk vite alt det hun den gang gjerne hadde villet vite. Hun så vel på meg som et slags Oraklet i Delfi. Og hun stilte meg et spørsmål jeg ikke kunne svare på. Hun spurte: Hvorfor kalles jøder skitne? Jeg skjønte det ikke før mange år senere da jeg fikk se en film om ortodokse jøder, om hvor overdrevent og fanatisk renslige de var. Helt klart: Når noen er fanatisk ivrige på renslighet, er ”skitten” det verste man kan kalle dem. Og jøder liker ikke griser, følgelig kalle man dem ”jødesvin”. Jeg ser mange likhetspunkter mellom hvordan jøder er blitt behandlet gjennom historien, og hvordan medlemmer av Nasjonal Samling er blitt behandlet. Det har knapt vært noen som var mer nasjonale enn NS-folk. Følgelig kaller man dem ”unasjonale”, ”nazister”(og altså internasjonalister) og ”landssvikere”. Det har ikke vært dialog mellom de to sidene i Norge på nærmere 70 år. Derfor er oppfatningene dessverre blitt gjensidige. Det finnes to gjensidige sort/hvitt-historier. Men bare en er tillatt. Nåde den som har våget å antyde at det finnes noe annet enn den tillatte historien. Vi har hørt om gode gamle Oliver H. Langeland, en av de virkelig store krigsheltene i Norge. Han er nå totalt glemt fordi han etter krigen skrev to bøker som het ”Dømmer ikke” og ”For at I ikke skal dømmes” (Matteus 7.1) Der sto det om dem Langeland mente virkelig hadde sviktet, og som slapp unna all straff. Og så vil jeg på vegne av ”Vennetreff for NS-barn” invitere alle som er her og som er for dialog og forsoning til et samtalemøte så snart konferansen er slutt. Alle skal få servert gratis grøt. Jeg har med en del ting som de som vil vite mer kan få kjøpt. Jeg har for eksempel med en bok om bakgrunnen for den hittil eneste gudstjeneste i Norge med både protestantisk, katolsk og jødisk prest. Jeg håper det blir god dialog i konferansen. |
