|
|
Hjemmefrontledelsens dilemma I 1943 snudde krigslykken og Hjemmefrontens ledelse (HL) øynet muligheten for en lykkelig krigsslutt. Så smått begynte HL å se på hvordan NS-bevegelsen skulle straffes. I HL satt bl.a. Høyesterettsdommerne Pål Berg, Erik Solem og Ferdinand Schjelderup. De hadde jevnlig kontakt med de øvrige HR-dommerne. Den dømmende eliten i Norge var de som forberedte rettsoppgjøret med landssvikerne. Norge hadde kapitulert 10. Juni 1940, dermed var vi ikke å regne som krigsdeltakere lenger. Den militære straffelov kunne ikke brukes. Den suspenderes ved kapitulasjon og den lovgivende og utøvende myndighet går automatisk over til okkupasjonsmakten. Lassa Francis Lawrence Oppenheim (1858-1919), britisk folkerettslærd, var sin tids ubestridte ledende på internasjonal rett. Han var født i Tyskland, ble dr. juris 1881, professor i Freiburg 1889, i Basel 1891-1905. Etter at han allerede i 1900 var blitt britisk statsborger, ble han i 1908 professor i folkerett i Cambridge. Han utga en fullstendig fremstilling av folkeretten. (“International Law: A Treatise”). Den har kommet i tallrike utgaver, også etter hans død, ved polskfødte Sir Hersch Lauterpacht. Han var professor i folkerett ved Cambridge fra 1935 til 1955. 1951 -1955 var han medlem av FN´s folkerettskommisjon og fra 1955 dommer ved Den internasjonale domstol i Haag. Lauterpacht forestod utgivelsen av de senere utgaver av Oppenheims folkerett (1935-1955). Oppenheim/Lauterpacht var ubestridt de ledende på internasjonal rett. Deres tolkning var: “Effektiv okkupasjon er krigsslutt hvis ikke den tapende armé går over til alliert land. At det fordrevne overhode for den overvunne stat protesterer og fastholder sine rettigheter har liten betydning. Slike protester kan muligens få politiske betydning for fremtiden. Rettslig sett er de betydningsløse.” Norge hadde ikke
inngått avtale med noe land hverken før eller etter 9. april
1940 og hadde derfor ingen alliert å gå over til. Kapitulasjonsavtalen av 10. Juni 1940 avsluttet den aktive krigen mellom Norge og Tyskland, og vi fikk okkupasjon “etter Haag konvensjonens artikkel 43 og 45 som gir okkupasjonsmyndigheten all administrativ myndighet som normalt tilkommer landets regjering” (Kristen Johansen, regjeringens rådgiver i internasjonale spørsmål). Etter at Norge kapitulerte 10. juni 1940 var Norge avskåret fra å inngå allianse med noe annet land. Dette ble respektert av England som aldri inngikk allianse med de norske myndigheter som flyktet dit. Høyesterettsadvokat Harald Holte var en av landets fremtredende jurister. Før krigen var han medlem av Stortingets Folkerettskommisjon. I Dagsposten (Trondheim) skrev han 6. aug. 1940 denne artikkelen: “Å bevise
tidspunktet for en krigs begynnelse og slutt er i rettslig hendelse
nødvendig. Dype endringer i de rettslige situasjoner følger herav.
Enkelte lover suspenderes og andre trer i kraft under en krig. Okkupantens
rettigheter og forpliktelser under okkupasjonen og krigen er delvis av annet
omfang enn etter at våpnene er nedlagt. Norge kom i krig med
Tyskland den 9. april 1940. Krigen opphørte den 9. juni samme
år, da våpnene i Norge ble nedlagt. (Norge avviste de tyske
betingelsene for fredelig avtale som ble lagt frem av den tyske sendemann
Curt Bräuer). Den tyske krigserklæringen
av 25. april får i denne forbindelse ikke betydning. Vårt folks standpunkt
og vårt Stortings standpunkt før krigen var ubetinget
nøytralitet. Så langt vårt folk evnet, ble denne linje
holdt. Nøytraliteten tjener fredens opprettholdelse. Det norske folk
har aldri - under ingen omstendighet på konstitusjonelt vis - hatt
allianse med Storbritannia. Vi har aldri gått med på å
engasjere oss i en verdenskrig. Sympatier og vennskap er ethvert menneske
berettiget til å slutte etter egen samvittighet og prøvelse. Overfor okkupasjonsmakten
plikter enhver i Norge ikke å utvise noen form for fiendtlig handling.
Om nordmenn i utlandet velger å gå i krig for Storbritannia, er
det en frivillig sak. Norge som stat bindes ikke. Hverken Kongen eller
regjeringen Nygaardsvold er berettiget til å la den norske stat
være krigførende for Storbritannias sak. Storbritannia har intet
rettskrav på at så skjer eller skal skje. Ingen av de
krigførende makter har krav på at vårt folk trekkes inn i
Europas og verdens uløste spørsmål, for hvilke krig
føres. Det norske folk har nå
krav på ikke å bli trukket inn i bitterheten, hatet, villheten og
ødeleggelsen. Vårt folks heder og
verdighet i dag - da vårt land er okkupert - er ikke knyttet til kamp,
men til fredelig arbeid. Vi plikter å unngå konflikter, men har
rett til å hevde våre krav i henhold til folkenes rett. De besatte områder av
vårt land kan ikke sies å være i krig med Tyskland. De
besatte områder beherskes av internasjonal rett, og da skal ikke
kamphandlinger foregå eller kunne foregås mellom nordmenn og tyskere.
Kamphandlinger fra nordmenns side betraktes her fra krigslovene som
rebeller.” Da krigen var over ble Holte konstituert fylkesmann i Sør-Trøndelag. Hvis han hadde vært medlem i NS ville denne siterte avisartikkel kostet ham mange års fengsel. Biskop Berggrav var ikke jurist, men bidro til at nordmenn endret syn på okkupasjonsmakten. Høsten 1940 sendte han ut et hyrdebrev til menighetene og prestene i Oslo bispedømme: “Nordmenn må lystre okkupasjonsmakten. Londonregjeringen har ingen myndighet over det norske folk.” Hvordan skulle HL få opphevet krigsstillstanden for at den militære straffelov og Straffelovens § 86 kunne bli virksomme? Kapitulasjonsavtalen var ikke blitt offentliggjort. Den var skrevet ut i 10 eksemplarer - 5 norske og 5 tyske. Alle de 5 norske originalene forsvant. Hvem hadde interesse av det? Det eneste kjente var et tyskspråklig eksemplar som i telegrams form var sendt av Den norske Overkommando til Stockholm og videre til London. Dette ble i retten brukt som original og “die gesamten norwegischen Streitkräfte” ble oversatt til “de samlede stridskrefter” istedenfor “samtlige”. Hadde den norske versjonen beholdt ordlyden “samtlige”, ville også styrkene som ble bygget opp i England blitt inkludert. Derfor aksepterte ikke de allierte at den rene norske hær som ble bygget opp i Skottland skulle settes inn operativt. Alle de norske frivillige som ble brukt i aktiv krigstjeneste tilhørte engelske eller amerikanske formasjoner. De kunne ha det norske flagg på armen (kp. Linge), men formasjonen var britisk. Slik Trondheimsavtalen ble fremstilt av HL omfattet den bare de norske styrker som var samlet ved kapitulasjonstidspunktet, 6. divisjon (i Nord-Norge), og denne konstruksjonen gjorde at Norge fortsatt kunne være i krig. Men de eneste norske styrker som ble stående etter kapitulasjonen var to bataljoner og et kompani, totalt ca. 1 000 (et tusen) mann. Denne styrken ble under tysk kommando brukt som grensevakt mot Sovjetunionen. Men den faktiske situasjon var at 6. divisjon med unntak av grensevaktstyrken var blitt dimittert den 9. juni for ikke å bli tyske krigsfanger. Den kuriøse vrien på Trondheimsavtalen gjorde at H.L. fant en “redningsplanke” for å kunne si at krigen fortsatte, og dermed kunne den militære straffelov og straffelovens § 86 brukes. H.L. satte ned et utvalg som skulle lage et lovverk beregnet på avstraffing av NS-medlemmene. Her skulle alle dømmes! Utvalgets medlemmer var: - Høyesterettsdommer Erik Solem. Han gikk i 1945 ut av Høyesterett for å bli lagmann i Eidsiva lagmannsrett. Han kunne dermed administrere retten og dømme etter lover han selv hadde vært med på å utarbeide. - Høyesterettsadvokat Sven Arntzen. Han ble senere Riksadvokat (1945-46). - Høyesterettsadvokat Jens Chr. Hauge. Han ble direktør for Erstatningsdirektoratet og skulle sørge for at all formue ble inndratt fra medlemmer av Nasjonal Samling. Det er sannsynlig at utvalget samarbeidet med andre. Vi kommer her ikke utenom Høyesterettsjustitiarius Paal Berg som var sjef for H.L. Han hadde mye å rette opp da han allerede 15. april 1940 - da krigen fortsatt foregikk over hele landet - agerte regent og utnevnte Administrasjonsrådet. Medlemmene flyttet straks inn i regjeringen Nygaardsvolds kontorer for å administrere Norges siviladministrasjon. (Det samme som Quisling gjorde.) Stortingets presidentskap er for øvrig kjent for at de henstilte til kong Haakon om å abdisere, og Administrasjonsrådet(Paal Berg) takket Quisling for at han tok makten 9. April. Høsten 1943 møtte utvalget i hemmelighet justisminister Terje Wold fra Londonregjeringen og sammen med ham var Høyesterettsadvokat Andreas Aulie. - Justisminister og lagdommer Terje Wold. Han ble Høyesterettsdommer fra 1945, og Høyesterettsjustitiarius 1958-69. Videre var han medlem av krigsforbryterkommisjonen i London 1945-46. Høyesterettsadvokat Andreas Aulie ble i 1943 utnevnt til Rikspolitisjef, og i 1946 overtok han som Riksadvokat etter Sven Arntzen. I Sverige ble de provisoriske Landssvikanordningene finpusset før de ble godkjent av Londonregjeringen. Grunnlovens § 17 gir regjeringen adgang til å gi provisoriske anordninger: “Kongen kan give og ophæve Anordninger, der angår Handel, Told, Næringsveie og Politi; dog maa de ikke stride mod Konstitusjonen og de av Storthinget givne Love. De gjælde provisorisk til næste Storthing”. Konstitusjonell nødrett: “Hvis det er absolutt påkrevet å treffe visse avgjørelser, og Stortinget er avskåret fra å utøve sin myndighet, kan Kongen handle ubundet av grunnlovens regler om maktfordeling. Det var på grunnlag av slik nødrett Kongen (kongen og regjeringen) utøvet sin myndighet i 1940-45”. (Henrik Hartmann: Grunnloven med forklaringer, 1959).
De provisoriske landssvikanordninger ble utarbeidet av H.L. og godkjent i
London. Hensikten var å straffe sine politiske motstandere. Disse var
imidlertid skjermet av Folkeretten. Overfor kriminelle kunne vanlig
strafferett brukes. § 97: “Ingen lov må gives tilbakevirkende kraft. Forbudet mot å gi lover tilbakevirkende kraft gjelder også på stafferettens område. Men det er naturligvis ingen ting i veien for at en ny lov som setter mildere straff for en forbrytelse gis tilbakevirkende kraft, slik som Landssvikloven etter siste krig”. (Henrik Hartmann). § 86 i straffeloven omhandler bistand til fienden i en krig Norge deltar i. Paragrafen har en nedre strafferamme på 3 års fengsel eller hefte. En landssviker som har begått handling som ikke kvalifiserer til minimumsstraff på 3 år (passivt medlem i NS) skulle normalt fått påtaleunnlatelse. Men skarpskodde jurister fant en utvei. De ga amnesti. De satte ned strafferammen. Dermed kunne de passive medlemmene dømmes. (Uten amnesti - ingen straff, med amnesti - straff). Utrolig, men sant! Dessuten, bare ved at kapitulasjonsavtalen av 10. juni 1940 ble forfalsket kunne § 86 brukes. Det var (den av regjeringen godkjente) Høyesterett som gikk god for bruk av nødrett og forfalskning av Trondheimsavtalen. Statsminister Johan Nygaardsvold i Stortingsdebatten 28. februar 1946: “Hvis regjeringen ikke hadde noen fullmakt, har den gjort seg skyldig i konstitusjonelt overgrep. Nødrett er ikke nok.” Så fikk han æreslønn og borgerdådsmedaljen og var ute av soga! Johs. Andenæs i Dagsrevyen mars 1997: “Det kan i ettertid se ut som om det ble brukt feil lovanvendelse i rettsoppgjøret.” Dette var litt av en
innrømmelse, men det ville vært mer dekkende å si at hele
rettsoppgjøret var feil.
Konstitusjonell Nødrett Høyesterett avgjorde at det forelå konstitusjonell nødrett som grunn til å innføre Landssvikanordningene. En slik nødrett var brukt bare en gang tidligere - i 1815 - året etter at Grunnloven ble innført. At det var hull i det nye lovverket den gang var vel ikke overraskende. Men, i 1940-45 var situasjonen som oppsto, dekket av folkeretten. Løten 03.05.14 Rolv Olsen |
