Vennetreff for NS-barn

Debatt om minister Lunde i Aftenbladet 2013

Hovedside

Nyheter

Vennetreff

Referater

Litteratur

Avisartikler

Filmer

Lydopptak

Debatt i Stavanger Aftenblad om boken «Triumf og Tragedie»

Komentar av Inger Cecilie Stridsklev 8.juni 2013.

Triumf og tragedie. (Kort versjon som ble trykket i Aftenbaldet)

Historien om NS-minister Gulbrand Lunde

Denne boken kom ut i 2012, og ble presentert på Stavanger bibliotek 25.5. Den er en triumf for den stereotype oppfatning om 2.Verdenskrig og Norge, og en tragedie fordi den skaper et vrengebilde av Gulbrand Lunde. Første del er en relativt saklig biografi, skrevet av lektor Jan Magne Arntsen.  Men også han tar det som en selvfølge at Nasjonal Samling nærmest var en avlegger av NSDAP, det tyske nazipartiet. Det påstås at det at Lunde 25.9.1940 tok imot stillingen som minister i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet ” innebar et fullstendig brudd, et svik mot de lovlig valgte myndigheter.” Det er ikke diskutert om opprettelsen av Administrasjonsrådet innebar det samme, eller om det tilsvarende gjaldt de nordmenn i samme regjering som ikke var NS-medlemmer og ble frikjent etter krigen. Det nevnes heller ikke at en eksilregjering er uten myndighet i et okkupert land. Der er det okkupasjonsmakten som regjerer. Men det fremgår at Lunde med sin nasjonale holdning var en torn i øyet på tyskerne.

I følge Terje Emberlands bok ”Religion og rase” var Geirr Tveitt en av Norges ca 5000 nazister. Som mange andre nazister, meldte han seg ikke inn i Nasjonal Samling. Men Arntsen regner Tveitt for et antinazistisk korrektiv til Lunde! Mens Lunde like klart uttalte seg mot nasjonalsosialismen.

Ekteparet Lunde omkom i en ulykke få timer før massearrestasjonen av jødiske menn 26.10.1942. Boken bekrefter mistanken om at tyskerne sto bak ulykken. Lunde fikk den jødiske musikeren Ernst Glaser ut av landet. Forfatteren vet ikke hvordan det gikk til at Lundes lærer, den jødiske professor Victor Goldschmidt ble reddet(s.128). Quisling fikk ham løslatt etter arrestasjonen i oktober 1942, mens NS-rektor Adolf Hoel fikk løslatt ham etter ny arrestasjon rett før han skulle ombord på ”Donau” i november. Det nevnes at Lunde sparte Walter Fyrst fra å reise ut igjen som frontkjemper(s133), angivelig fordi Fyrst ikke ønsket ”gjentakelse av grusomhetene” i Ukraina. Fyrst har i sin selvbiografi ”Min sti” beskrevet frontinnsatsen. Der skriver han, som andre frontkjempere som var der, at han ble mottatt av lokalbefolkningen som befrier fra kommunismen. Det han oppfattet av de som kom etter var at de satte opp skilt med latinske bokstaver.

Thor Geir Harestad viser mangel på ønske om forståelse. Han virker fornærmet over at Lunde forbinder Arbeiderpartiet med kommunismen, noe som den forutgående biografien gjør helt forståelig ut fra forholdene i Stavanger. Samtidig fremstiller han Lunde som nazist, antisemitt og tyskerlakei. Det kan neppe bli mer usant og politisk korrekt om en som var så i opposisjon til okkupantene at han sannsynligvis ble drept av dem.

Det ville vært redeligere å bruke de 72 sidene til å trykke opp igjen Gulbrand Lundes ”Marxismens gift” på 60 sider. Men da ville det være fare for erkjennelse av hvor rett Lunde hadde i sine advarsler, ikke minst om hvor redusert kristentroens innflytelse på samfunnet er blitt.

I.C.Stridsklev

Triumf og tragedie. (Komplett versjon med mer utfyllende som ble for lang for avisen)

Historien om NS-minister Gulbrand Lunde

Denne boken hadde jeg forventninger til, både fordi den handlet om Gulbrand Lunde, og fordi den var vanskelig å skaffe i bokhandelen.

Første del er biografien om Gulbrand Lunde, skrevet av lektor Jan Magne Arntsen. Den er relativt saklig. Men også han tar det som en selvfølge at Nasjonal Samling nærmest var en avlegger av NSDAP, det tyske nazipartiet. Selv om han også beskriver at det var kommunistpartiets oppfatning.(s.63).

Arntsen ser ingen forskjell på uttrykket ”parlamentarisk” og ”parlamentaristisk”.

Norge hadde et parlamentarisk styre også fra 1814. Det var først i 1884 det ble parlamentaristisk. Da gikk man bort fra Grunnlovens opprinnelige tredeling av makten, til Stortinget, Kongen (= regjeringen) og domstolene, til ”All makt i denne sal”, altså Stortingssalen. Da ble også partiene skapt.

Det påstås (s.123) at det at Lunde 25.9.1940 tok imot stillingen som minister i ”Kultur- og folkeopplysningsdepartementet” innebar ”et fullstendig brudd, et svik mot de lovlig valgte myndigheter.” Det er ikke diskutert om opprettelsen av Administrasjonsrådet innebar det samme. Eller om Stortinget valgt for 1936-39 og regjeringen som utgikk fra den fortsatt var lovlig valgt i 1940, etter at dette stortinget hadde forlenget sin egen periode med ett år.

Det nevnes heller ikke at en eksilregjering er uten myndighet i et okkupert land. Der er det okkupasjonsmakten som regjerer. Men det fremgår at Lunde med sin nasjonale holdning var en torn i øyet på tyskerne.

Litt artig er beskrivelsen av Lundes forhold til Geirr Tveitt(s.125). I følge Terje Emberlands bok ”Religion og rase” var Geirr Tveitt en av Norges ca 5000 nazister. Som mange andre nazister, meldte han seg ikke inn i Nasjonal Samling, og Arntsen regner Tveitt for et antinazistisk korrektiv til Lunde! Mens Lunde like klart uttalte seg mot nasjonalsosialismen.

Ekteparet Lunde omkom i en ulykke få timer før massearrestasjonen av jødiske menn 26.10.1942. Boken bekrefter mistanken om at tyskerne sto bak ulykken. Lunde fikk den jødiske musikeren Ernst Glaser ut av landet. Forfatteren vet ikke hvordan det gikk til at Lundes lærer, den jødiske professor Victor Goldschmidt ble reddet(s.128). Svaret er at Quisling fikk ham løslatt etter arrestasjonen i oktober 1942(se Adolf Hoel, Universitetet under okkupasjonen), mens rektor Adolf Hoel fikk løslatt ham fra bryggen etter ny arrestasjon rett før han skulle ombord på ”Donau” i november. Goldschmidt vitnet i Hoels landssviksak. 

Det nevnes at Lunde sparte Walter Fyrst fra å reise ut igjen som frontkjemper(s133), angivelig fordi Fyrst ikke ønsket ”gjentakelse av grusomhetene” i Ukraina. Fyrst har i sin selvbiografi ”Min sti” beskrevet frontinnsatsen. Der skriver han, som andre frontkjempere som var der, at han ble mottatt av lokalbefolkningen som befrier fra kommunismen. Og at han forsto at mange jøder var kommunister og hadde gjort seg upopulære ved det. Det han oppfattet av de som kom etter var at de satte opp skilt med latinske bokstaver.

Om biografen viser liten forståelse for Lundes synspunkter, viser Thor Geir Harestad en total mangel på ønske om forståelse. Han virker fornærmet over at Lunde forbinder Arbeiderpartiet med kommunismen, noe som den forutgående biografien gjør helt forståelig ut fra forholdene i Stavanger. Samtidig fremstiller han Lunde som nazist, antisemitt og tyskerlakei. Det kan neppe bli mer usant og politisk korrekt om en som var så i opposisjon til okkupantene at han sannsynligvis ble drept av dem.

Han har rett på et punkt: Anklagene de to norske partene i mellom under 2. verdenskrig er gjensidige. Det gjelder ikke bare ytringsfriheten, som var begrenset i alle land, også for eksempel det nøytrale Sverige.

Det ville vært mer redelig å bruke de 72 sidene til å trykke opp igjen Gulbrand Lundes ”Marxismens gift” på 60 sider. Så kunne folk ta et selvstendig standpunkt til hva han mente. Men da ville det være fare for at de så hvor mye det Lunde advarte mot som er innført.

Her er hva Nasjonal Samling mente:Nasjonal Samling ønsket å løse mellomkrigstidens parlamentariske problemer ved å gå tilbake til systemet fra før parlamentarismen ble innført i 1884. Det medførte at det ikke skulle være partier, men at alle skulle samles i den samme nasjonale enighet. De ville samtidig gjeninnføre Grunnlovens maktfordelingsprinsipp, mellom parlament, regjering og domstoler.  Både for å eliminere motsetningene i arbeidslivet, mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og for å gi grunnlag for valg til parlament, skulle det dannes yrkeslaug. Alle voksne skulle kunne være med i yrkeslaug, organisert etter fag, uavhengig av stilling og status, og med arbeidsgiver og arbeidstaker i samme organisasjon. Fagorganisasjonsmedlemmene skulle velge representanter til tinget for en bestemt periode. Representantene skulle likevel nårsomhelst kunne tilbakekalles av sin organisasjon, hvis de sviktet. Regjeringen skulle måtte gå hvis den fikk 2/3 av tinget mot seg. Særlige spørsmål skulle kunne avgjøres ved folkeavstemning, og det skulle innføres oppløsningsrett for tinget. Nasjonal Samling ville ikke være noen kopi av utlandet, av fascisme eller nasjonalsosialisme og lignende. NS ville et nasjonalt demokrati og et fritt åndsliv; et virkelig folkestyre og en virkelig frihet.( Vidkun Quisling: Diktatur eller nasjonalt demokrati. Fritt folk 7.11.37)

Gulbrand Lunde uttrykte i en brosjyre om "Marxismens gift", utgitt av NS i 1934. Der siterte han fra arbeideravisen 1.mai:20.6.1934: ”Til å føre krig mot en ytre fiende er både hæren og marinen helt ubrukbare. ”. ”Det er vår oppgave å skape full klarhet over at militærvesenets eneste oppgave er å verne kapitalistklassens interesser mot det arbeidende norske folk. Det er alene derfor det opprettholdes. ”Slik propaganda sørget for at Norge lå åpent for invasjon i 1940. I et okkupert land har okkupanten makten i følge folkeretten. Lundes forsøk på å representere en motmakt i sine landsmenns interesse kostet ham livet.

I samme skrift siterte han "Nasjonal Samlings vei”:

Men hva skal vi gjøre for å ta kampen opp mot gudløsheten? Hertil kan vi svare, at det viktigste er ikke i dette tilfellet hva vi gjør, men hva vi er, og hva vi skal bli. Vi skal nettopp bli det som marxistene håner og latterliggjør, og som også liberalistene gjør narr av, nemlig kristne. Det er ikke vår tro som skal fornyes, men det er de mennesker som angivelig har troen, men som ikke lever etter den. Hvis vi alle var kristne i denne forstand, så ville marxismen forsvinne fra vårt land av seg selv og all gudløshetspropaganda forstumme.

Punkt 22 i Nasjonal Samlings program: "Kristendommens grunnverdier vernes", inneholder først og fremst et krav til oss selv. Kan vi oppfylle de krav kristendommen stiller, så danner vi selv den sterkeste motvekt mot marxismen, og den nasjonale samling kommer av seg selv."

I bladet for kristne NS-folk, 1.8. 1941 i en artikkel med tittel ”Hvorfor våre barn” om mobbing av NS-barn, står også dette: Vi kan ikke med vår beste vilje ønske tilbake en regjering som avgjort sto i direkte forbindelse med en verdensomspennende antikristelig bevegelse og arbeidet på å avkristne vårt kjære fedreland, erstatte Herrens bud med ny moral, og utrydde eller forringe kristenlæren i våre skoler.

Dette sa Øyvor Hansson, leder for NS-kvinnene i Oslo Byrett 29.9.1949: ”Etter Arbeiderpartiets store kursendring etter okkupasjonen, ble der satt opp et samarbeidsprogram for samtlige politiske partier i Norge. Dette program er i hovedsaken det samme som Nasjonal Samlings. Jeg vil da spørre: Kan jeg dømmes for å ha arbeidet for dette program? Og m.h.t spørsmålet nazist: Kan jeg etter norsk rett pådømmes en politisk oppfatning som jeg aldri har hatt og aldri kommer til å få?”

Gulbrand Lundes sønnesønn forteller hvordan det gikk med familien etter at ekteparet Lunde døde. Han var vel ikke blitt spesielt godt opplyst, siden han som gutt følte seg forpliktet til å være for tyskerne, som etter all sannsynlighet hadde tatt livet av besteforeldrene. Han mener feilaktig at biskop Frøyland var medlem i Nasjonal Samling.s.270 Ingen protesterte tydeligere mot arrestasjonen av jødene enn biskop Frøyland i direktesendt radiogudstjeneste fra Domkirken i Oslo 1.11.1942. S.273. ”Til slutt lyt eg nemna endå ein ting som eg tykkjer er syrgjeleg og som skjemmer folket vårt:

Framferdi vår mot folk av ei onnor rase og ei onnor tru, innom våre eigne grenser.   Eg kjenner med bunden av samvitet mitt til å segja dette. Og eg gjer det om det så skal koste meg aldri så mykje. Er det rett å skjera alle yver ein kam og straffa dei uskuldige med dei skuldige? Me er då nordmenn! Me er då kristne!”

Presten Hansteen tok anstøt av at tidsskriftet Ragnarok kom ut, men at ”Kirke og Kultur” ikke gjorde det. Ragnarok: Det var et nazistisk tidsskrift (altså i opposisjon til Nasjonal Samling). Men tyskerne likte det. Se http://no.wikipedia.org/wiki/Ragnarok_(tidsskrift))

Kirke og kultur hadde Eivind Berggrav som redaktør. Her er NS-folks vurdering av ham og av kirkekampen: NS-folks oppfatning av kirkekampen ble oppsummert av Odd Melsom (død 1978), presseleder i LO i to år fra 1.3.42 i hans bok om temaet utgitt i 1980:

  "Den aksjon Terboven innledet allerede i sin tale ved statsakten 1.februar- som til alminnelig forbauselse og indignasjon fra NS-medlemmene ikke la hovedvekten på den nye statsordning, men på voldsomme angrep på biskop Berggrav - den var en omhyggelig utarbeidet plan for å bringe Quisling og hans norske regjering i miskreditt i Berlin og dermed styrke Terbovens egen stilling. Han var jo en klar motstander av en fredsslutning mellom Norge og Tyskland, som var en forutsetning for Quislings regjeringsovertagelse, og som ville gjøre slutt på Terbovens stilling i Norge. Han visste at man i Berlin absolutt ikke ønsket noen kirkestrid, det være seg i Norge eller noe annet sted. Det er også grunn til å anta at han da han i sin tale hadde gjort Berggravs stilling uholdbar, ble han (Terboven) kontaktet fra kirkelig hold om hvorledes okkupasjonsmakten ville se på og behandle embetsnedleggelser fra presteskapets side. Til det skal han, eller vel rettere hans representanter, ha svart at det ikke ville bli behandlet som vanlig streik, som var underlagt dødsstraff. Da så biskop Berggrav insisterte på å trekke også de andre biskoper og prestene med i sitt eget forestående fall og fikk biskopene til under et meningsløst påskudd samlet å søke avskjed, hadde Terboven oppnådd det han ville" (Odd Melsom ”Fra kirke- og Kulturkampen” s74-75).

Første nummer i 1945 av Kirke og Kultur inneholdt ”Folkedommen over NS”.

Fortellingen om etterkrigsoppgjøret med familien Hansteen/Lunde, er typisk, og ikke spesielt ille. Men den

medvirket sannsynligvis til sogneprest Eystein Poulsens skepsis, som kom til uttrykk i skriftet ”Den nådeløse rettferdighet, betraktninger omkring rettsoppgjøret ” som kom ut i 1947.

I.C.Stridsklev

oooooooooooo000000000000000000oooooooooooooooooooo

J.M.Arntsen og T.G.Harestad svar i Stavanger Aftenblad 15,juni 2013

Inger Cecilie Stridsklev innlegg i Stavanger Aftenblad 20-juni 2013

Fullversjon av samme innlegg hvis det hadde vært mer plass for innlegget:

Gulbrand Lunde

I sitt tilsvar 15.6.fortsetter forfatterne av biografien om Gulbrand Lunde å kalle det at Lunde   tok imot utnevnelse til kulturstatsråd i september 1940 var et svik mot de lovlig valgte myndigheter.  Et flertall i Stortinget hadde før det akseptert å avsette Kongen og Regjeringen Nygaardsvold. Det samme Storting valgt for perioden 1936-39 hadde forlenget sin egen funksjonstid med ett år, slik at det var tvilsomt om det var lovlig valgt for 1940. Lunde gjorde sitt beste for å forsvare norske interesser i sin posisjon. Det ser ut til å ha kostet ham livet. Var det Lunde som svek? Forfatterne summerer opp Lundes politiske standpunkt i 5 punkter.

1: Det fascistiske program forfatterne beskriver, kjenner jeg ikke igjen som Nasjonal Samling(NS)s program. Det var ingen tilfeldighet at NS ble stiftet på Grunnlovsdagen (17.5.1933). Slik begynner programmet:   "Nasjonal enhet uten klassemotsetninger og partier, et solidarisk norsk folkesamfund bygget op organisk på yrkeslivets grunn, med et sterkt og stødig styre: Et faglig folkestyre." I artikkelen ”Diktatur eller nasjonalt demokrati” 27.11.37skrev Quisling bl.a:  Nasjonal Samling ønsket å løse mellomkrigstidens parlamentariske problemer ved å gå tilbake til systemet fra før parlamentarismen ble innført i 1884. Det medførte at det ikke skulle være partier, men at alle skulle samles i den samme nasjonale enighet. De ville samtidig gjeninnføre Grunnlovens maktfordelingsprinsipp, mellom parlament, regjering og domstoler.  Både for å eliminere motsetningene i arbeidslivet, mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og for å gi grunnlag for valg til parlament, skulle det dannes yrkeslaug. Alle voksne skulle kunne være med i yrkeslaug, organisert etter fag, uavhengig av stilling og status, og med arbeidsgiver og arbeidstaker i samme organisasjon. Fagorganisasjonsmedlemmene skulle velge representanter til tinget for en bestemt periode. Regjeringen skulle måtte gå hvis den fikk 2/3 av tinget mot seg.  ” Det vil også tydelig fremgå av det ovenfor fremholdte at vi vil ikke nogen kopi av utlandet, av fascisme eller nasjonalsosialisme o.lign. Det nye Tyskland og Italia er riktignok organiserte nasjonalstater, også bygget på arbeidslivets grunn. Men den faglige ordning er der gjennemført av, og helt underordnet et diktatorisk parti, et statsparti, hvis ledelse eller leder innehar den øverste lovgivende makt, om enn efter folkets mandat. Det er ikke den ordning vi arbeider for. ” ”Nasjonal Samling tilstreber ikke noget diktatur. Ikke kommunistisk og ikke ”fascistisk””.  ”Nasjonal Samling vil et nasjonalt demokrati, både politisk og økonomisk demokrati og et fritt åndsliv, et virkelig folkestyre og en virkelig frihet.” Særlige spørsmål skulle kunne avgjøres ved folkeavstemning.  Ikke minst motstanden mot laugene hindret valg i 1942.

2: ”Propaganda” hadde ikke det nåværende negative innholdet i Lundes tid. Visst kommuniserte han gjerne; Biografien bruker 12 sider på å fortelle om Lundes diskusjon med Ole Jensen i Folkets Hus 3.-4. 4. 1935. Manglende kommunikasjon siden høsten 1940, har gjort anklagene gjensidige.

3:Det var riktig at NS foretrakk Tyskland fremfor Sovjet. Quisling beskrev sammenhengen mellom jøder og kommunismen i ”Russland og vi”1930  s. 40-42. Meget har vært talt og skrevet om jødene i den russiske revolusjon. Det er heller ingen tvil om at jødene i avgjørende grad har bidradd til utbruddet av den første revolusjon i 1917 og til å omstyrte det gamle regime. Både den jødiske intelligens i Russland (advokater, læger og apotekere) og den internasjonale jødedom. Forholdet var som bekjent det at jødene i det gamle Russland, hvilke talte over 6 millioner, var underkastet en rekke restriksjoner m.h.t. bosted, stilling o.s.v., og delvis også utsatt for forfølgelse.  Dette drev mange av den jødiske intelligens over i de revolusjonære partier. Det satte også jødene over hele verden op mot tsar-styret. ””Jødene har utvilsomt også spillet en meget betydelig rolle i bolsjevikk-revolusjonen. Ikke alene er marxismens og bolsjevismens teori stort sett et jødisk åndsprodukt, men jødene har også forholdsvis langt mer enn nogen annen nasjonalitet medvirket til disse idealers omsetning i praksis. Jøder har i så stort antall deltatt aktivt både i revolusjonsledelsen og ikke minst i revolusjonstribunalenes virksomhet, at for det almindelige folk i Russland er jøde og bolsjevik noget nær det samme. I de senere år er riktignok en rekke jøder sjaltet ut av den øverste ledelse i forbindelse med de indre stridighetene innen partiet.”

”På den annen side er jødene i sin helhet sikkert det folk i Russland som har lidd mest under revolusjonen. Dette følger allerede derav at hovedmassen av den jødiske befolkning er håndverkere og småhandlere, erhverv som er blitt ruinert av revolusjonen. Heller ikke kan man vel si at den jødiske kapitalistklasse i Russland er blitt skånet mer enn andre kapitalister. Dertil kommer at den jødiske befolkning særlig i Ukraina og Hvite-Russland under revolusjonen og borgerkrigene har vært utsatt for de voldsomste forfølgelser og ødeleggelser, såkalte pogromer. Riktignok vesentlig fra de antikommunistiske elementers side, men det er dog allikevel en omstendighet som må skrives på revolusjonens regning. Bare i Ukraina er på den måte under revolusjonen blitt drept flere hundre tusen jøder, mange hundre tusen jødiske hjem blitt fullstendig plyndret, kvinnene voldtatt og en  300 000 jødiske barn blitt hjemløse omstreifere.

Disse kjensgjerninger gjør imidlertid lite eller intet inntrykk på de ukrainske og storrussiske masser.  Deres århundrer gamle rasehat mot jødene er blitt forsterket ved revolusjonen, og at bolsjevikk-styret både teoretisk og praktisk tar standpunkt mot anti-semittismen gjør ikke saken bedre. De minste uttalelser mot jødene kan nu medføre den strengeste straff.”

 I sitt hjelpearbeid for Nansen i Ukraina reddet Quisling slaveres og jøders liv.

4: NS og Lunde var nasjonalister; hvert folk sitt land”. Det var den idéen som skapte Europa, og staten Israel. Korporativismen, ideen om at tingets representanter skulle velges ut fra yrkestilhørighet, og ikke partier, var hentet fra Grunnloven. § 59, ”Bondeparagrafen” som sa at 2/3 av stortingsrepresentantene skulle komme fra landdistriktene (opphevet 1952). I 1933 var det 49 år siden parlamentarismen var innført. Stortinget hadde fungert uten partier i 70 år før det.

5:Lunde kjente godt til at Quisling alt fra 1931 hadde idé om et internasjonalt europeisk fredssamarbeid (Nordisk Folkereisning). Ønsket var kulturelt, økonomisk og politisk samarbeid mellom nordiske folk verden over, i første rekke mellom skandinaver, briter, tyskere og nederlendere(EU?). Quisling advarte at om Tyskland og England igjen kom i krig, ville Norge uvegerlig bli krigsskueplass. Tyskland og England måtte stå sammen, så ikke Europa skulle bli overrent av Sovjet. Under okkupasjonen laget han utkast til en Europapakt for å fremme en rettferdig ordning og varig fred og danne ”Det Europeiske folkefellesskap”.  ”Statene som hver for seg forblir selvstendige, er følgende: Det Stortyske Riket, Polen, Norge, Danmark, Sverige, Frankrige, Belgia, Nederland, Italia, Ungarn, Slovakia, Romania, Kroatia, Serbia, Bulgaria, Hellas og Albania.  Alle stater skulle ha minst to, max 7 deltagere i Kongressen og hver stat skulle ha en stemme hver ved avstemning. I alle komiteer skulle det foruten Tyskland være minst 4 andre stater. 

Gulbrand Lunde bør bedømmes etter hva han visste, og ikke etter hva vi vet nå.

I.C.Stridsklev

ooooooooooo00000000000oooooooooo

J.M.Arntsen og T.G.Harestad svar i Stavanger Aftenblad 26,juni 2013

I.C. Stridsklev innlegg i Stavanger Aftenblad 2.juli 2013