|
|
Nina Drolsum Kroglund : Hitlers norske hjelpere. Nordmenns samarbeid med Tyskland 1940-45. Nina Drolsum Kroglund har gitt en god oversikt over nordmenns samarbeid med tyskerne under krig- og okkupasjon i Norge. På forsiden er et bilde av Terboven, der han 1.5.1940 takker arbeiderne på Værnes flyplass for innsatsen, etter at den første rullebanen var gjort ferdig på rekordtid. Noen av arbeiderne var også med på å laste bombefly som bombet norske og allierte styrker lenger nord. En av dem som arbeidet våren 1940 på Værnes ble straffet for det. Han var medlem av Nasjonal Samling. Fylkesmann Johan Cappelen var en av de tre som underskrev på annonsen etter arbeidere til Værnes. Han ble den første justisministeren etter frigjøringen. Dette er ett eksempel. Forfatteren beskriver motivene til mange grupper nordmenn som var til nytte for tyskerne, som Høyesterett, Stortinget, Administrasjonsrådet og senere regjeringer og deres medlemmer i og utenfor Nasjonal Samling, fylkesmenn, ordførere, frontkjempere, frontsøstre og vanlige NS-medlemmer. Hvert enkelt regjeringsmedlem beskrives med sine motiver og hva de fikk oppnådd for sine landsmenn. Sjette og siste del av boken handler om "Oppgjøret med kollaboratørene", om hvem som ble straffeforfulgt, hvem som ble frikjent og hvem som ble dømt. Rimeligheten av straff for alle medlemmer av Nasjonal Samling og deres solidariske erstatningsansvar diskuteres. Boken er bra. Den viser hva man kan komme frem til av kunnskap hvis en har et åpent sinn. Det er et godt notesett og litteraturliste. En navneliste savnes. Det virker som om demokrati og parlamentarisme er synonymer for forfatteren. Norge var et demokrati i 70 år før parlamentarismen og med det partiene ble innført i 1884. NS mente at det at Norge lå åpent for invasjon i 1940 var det endelige bevis for at parlamentarismen og partiene ikke fungerte. Deres forslag var at regjeringen skulle kunne kastes med 2/3 flertall i Nasjonalforsamlingen. Partiene skulle erstattes av fagforeninger (laug), der alle, høy og lav, i bransjen var med. Lærersambandet var tenkt som et slikt laug, som skulle danne grunnlag for valg. Det forelå ingen plikt til å bidra med tanke på NSUF. Forfatteren tar feil i at Quislings nasjonale regjering i 1942 var utnevnt av Terboven. Hun skriver også (s.337) at Quisling "i en tale i 1938 ga klart uttrykk for at jødene ikke kunne være i Norge lenger, og at det burde opprettes en nasjonalstat for dem." Henvisning var ikke til noen tale av Quisling, men til omtaler fra 1976 og 1991. I "Fritt Folk" for 1938 kan leses at Quisling "vilde ikke optre som forsvarer av det som i øieblikket skjer i Tyskland" (Krystallnatten). Tittelen på foredraget var "Skaff jødene en egen stat.", som var i samsvar både med Nasjonal Samlings og sionistenes nasjonalisme. Quisling advarte mot at det skulle oppstå et jødeproblem i Norge: "Vil vi ha et jødeproblem i Norge, så får vi det, hvis vi slipper inn strømmen av jødiske flyktninger. Det er i alles interesse at så ikke skjer, også i de lovlydige norske jøders interesse." De færreste hun har omtalt som "Hitlers norske hjelpere" har noen gang oppfattet seg som det, uavhengig av hvilken "side" de landet på. At en frontkjemper har erkjent at Hitler var galere enn han hadde trodd, er ikke noe uttrykk for at han mener han handlet feil. Det er knapt noen av dem som mener at Hitler var galere enn Stalin. Da Hanna Kvanmo kom hjem i september 1947, ble hun ikke satt inn, og hun fikk året etter betinget straff av hensyn til at hun hadde ansvar for et barn. Slik ble hun hverken utsatt for forholdene i norske fengsler og fangeleire i den umiddelbare etterkrigstid, eller for NS-juristers og andre fangers argumenter for at de var de virkelige nasjonale helter. Hanna Kvanmo godtok at hun hadde "havnet på den gale siden", hun hadde bare ikke visst om at det hun gjorde var galt. Denne holdningen gjorde at hun bevarte tilliten til og aktelsen for det norske samfunn, og hadde interesse av å gjøre den innsats hun gjorde. Det forklarer også at hun knapt ble kontaktet av andre frontsøstre etter at hennes bok "Dommen" kom ut. Men alt i alt fremstår denne boken som et maksimum av det det norske samfunn kan tåle av spørsmål om norsk historie, særlig i perioden 1940-50. I.C.Stridsklev |
