|
|
Ulykkelig fred – i frigjøringens skygger.
v/Sogneprest Sjur Isaksen. Sogneprest Ljostveit i Larvik påkalte sensur av radioprekener to ganger med 5 års mellomrom: 16.2.1941 og 24.2.1946. I den første kritiserte han brudd på Guds lov som «utroskap, brutte løfter, løgn, hat, voldshandlinger, gjengjeldelse av vondt med mangfoldig vondt, undertrykkelse av sannheten og en seksuell umoral som er så åpenbar slik at alle gode nordmenn skammer seg på sitt folks vegne.» Det førte til nøye utvalg av prester som fikk preke i radioen. Boken forteller om Kristian Ljostveits bakgrunn og historie. Men hovedsaken er hans preken. 24.2.1946, og reaksjonene på den. Sjur Isaksen oppdaget at det var en banankasse med brev til Ljostveit til salgs ved en auksjon. Den viste seg å inneholde 455 takkebrev til presten for denne prekenen. I prekenen sa han blant annet:»Jeg sier med en gang at i dag kan jeg ikke annet, jeg må si dere hva Jesus sier til meg gjennom dette evangelium. Han sier meg hvordan han ser på alle dem i vårt folk som er utstøtt av folkefellesskapet, og for en stor dels vedkommende er under rettsforfølgning. Videre sier han meg hvordan han ville handle med disse mennesker og dermed hvordan vi må handle med dem så det igjen kan bli godt å bo i Norge, og disse menneskene bli reddet for tid og evighet. De kom bort fra den gode hyrde og hans hjord, bort fra hans ledelse av deres liv, bort fra hans vakthold og sterke hyrdehånd. Derfor kom de under ulvens påvirkning og ble troløse mot sitt land og sitt folk. Det skammens stempel som er satt på dem, kan ikke vaskes av i denne eller kommende generasjon. Og selv om vi glemmer, vil de ikke selv glemme kløften og det de betrakter som urettferdig behandling, fordi utvalget av dem som svek og skadet Norges sak er vilkårlig foretatt. Vi klarte ikke den nye oppgave Gud gav oss ved kapitulasjonen, klarte ikke i Jesu ånd og etter hans vilje å oppsøke våre landssvikere med kjærlighet og barmhjertighet og tillit, og dermed vunnet dem tilbake som gode borgere – og for Guds rike. Det er jo rettsoppgjøret som er sanden i hele samfunnsmaskineriet. Lar vi barmhjertigheten gå foran rettferdigheten da er vi i pakt med Guds behandling av oss. Lyder vi røsten at vi må vente til synden er sonet, da kommer vi for sent.» Prekenen førte til teleforstorm mot kringkastingen. De fleste var opprørte. De ville at han skulle fratas retten til radioprekener. Noe som hadde skjedd etter hans preken i 1941. Også avisene var opprørte, inkludert de kristne avisene «Vårt Land» og «Dagen» som hadde hele den kristelige ledelse med seg. Ljostveit kom likevel til orde i de to avisene. «Nationen» forsvarte i det minste Ljostveits rett til å ytre seg. Men takkebrevene strømmet inn. Bare 15 av 455 brev inneholdt kritikk, resten var takkebrev. De fleste var enige med Ljostveit, og beundret hans mot og mandighet til å si det som var upopulært, men nødvendig. Men som det var vanskelig å få spalteplass til. Bare 100 kom fra NS-folk og deres familier. Men så hadde Ljostveit også kalt NS-folk landssvikere, og akseptert at de ble straffeforfulgt. Noen få av dem som hadde hatt liten kontakt med andre NS-folk, ga uttrykk for anger. Men de fleste, ikke minst NS-prester og -biskoper gjorde det ikke. Den eneste biskop i Skien, Ludvig Daae Zwilgmeyer, som hadde bispesete i Gjerpen prestegård etter at Sogneprest Halfdan Wexelsen Freihov i Gjerpen var gått av i protest mot at Berggrav fjernet bønnen for Kongen i kirkebønnen i 1940, skrev et 9 sider langt brev der han presiserte og argumenterte for sitt standpunkt. Men boken gjengir ikke ett argument for hvorfor NS-folk mente de hadde handlet rett og til beste for Norge og nordmenn. Det er visst fortsatt et tabu! Nå er begge parter døde, overbeviste om at de selv var heltene, og de andre forbrytere og forrædere. ICS |
