|
|
Leif Tronstads, Gunnar Syverstads og Halvor Lognviks død. I siste del av tungtvannsserien
ser vi professor Tronstad dra tilbake til Norge. Tronstad kom til Norge i
oktober 1944 for å lede operasjon Sunshine.
De var redde for at tyskerne skulle ta etter Hjemmefronten ved å drive
sabotasje, særlig mot kraftstasjonene. Det nevnes tidlig en
”farlig nazilensmann”. Som alle medlemmer av Nasjonal Samling ble
det antatt at han var ”angiver”. I realiteten ble bare noen
få prosent av dem dømt for det. Mange av de dømte
oppfattet seg ikke som skyldige i anklagene. Dette eksempelet er fra
FAMA-rapporten. Telefonsamtalene til SikkerhetsPolitiet
i Larvik ble avlyttet og skrevet ned. 22.12.44 kl.10.15 ringer
Sikkerhetspolitiet i Larvik og spør lensmann Lognvik:"
Husker De mannen vi snakket om da de var her sist? Lensmannen husker
ham. Sikkerhetspolitiet skal ha hans personalia. Kan De ikke ringe direkte
lensmannen i Hjartdal for jeg har ham ikke i mitt kartotek. Nei, det lar seg ikke
gjøre, for jeg kan jo ikke si mannens navn i telefonen. Lensmannen lover da og undersøke og ringe. SP må ha beskjed
allerede i dag." Men det kommer ingen telefon
fra Rauland, hverken den dagen eller neste. Lensmann Lognvik
kan heller ikke ha skrevet. For tre uker senere, 10.1.45
kl.9.50 får lensmannen igjen telefon fra Sikkerhetspolitiet. Det er
igjen Marte som ringer: "SP vil ha personalia
på den mannen som lensmannen vet om. (se tidl. rapport.) Lensmannen svarer som tidligere
at han ikke kan skaffe dem, da han ikke har mannen i sitt arkiv. SP får
ringe til NS fylkeskontor i Skien. Marte gjør det, men ikke
her heller kan de gi noen opplysning om Karl Dalen. Notodden politi(!)
undersøker, og finner at Karl Dalen egentlig heter Karl Dybdal, er
født 23.10.09 og bor i Ambjørndal i
Hjartdal." Det gikk bra med politiet på notodden
etter krigen. De hadde meldt seg kollektivt inn i Nasjonal Samling slik de
hadde gjort på politistasjonene i Skien ogPorsgrunn. Dett skrev lensmannen selv til
"Forskningsgruppen "Nyere norsk historie"”,
ansvarlig professor Rolf Danielsen og universitetslektor Stein Ugelvik Larsen. "Ein
ting som stadig gjekk att i rettsaker mot NS-folk i 1945-50 var forsvarsvitne
sin redsel for å segja
sanningi om den eller dei
dei skulle vitne for. Eg var innstemt
som vitne i mange saker og fekk difor høyre mykje av dette, men tek
berre med litt av det eg fekk høyre i mi politiske sak. (Dette
var en egen sak uavhengig av saken vedrørende dramaet på Syrebekkstøylen). Som lensmann vart eg ofte beden om å
gjera det eg kunne for å få lauslete og frigjeve folk som hadde
vorte tekne av SiPo for slike ting som då var
ulovlegt; Gjevær,
radioar og andre ting. Som bekjendt var
her i distriktet fleire SiPo-razziaer på
grunn av tungtvannssabotasjen m.m.
Pårørande av dei som var arresterte kom då og ba meg hjelpe so dei kom laus att. Dette lukkast som
oftast etter ei kort tid. Men då desse folki skulle vitne
innrømde dei at arrestanten hadde kome heimatt nokso snart, men kven
som var orsak til at dei kom laus visste dei ikkje. Slik vitna dei i retten
endå dei sjølve hadde takka for hjelpi når den trongs. So
dei visste betre enn dei vitna. Eg kjenner til at eit vitne vart truga til
å ikkje segja den fulle sanning fordi den var
til fordel for tiltalte. Dette beviser bare at vanlege folk var så
redde dei som hadde makta på den tid at dei ikkje torde segja noko som var til fordel for tiltalte. Eg kan sjølvsagt føre bevis
for at dette er rett. Bevisi fins i stenografisk referat og sakis dokument,
mellom anna. At lagrett og domsmenn vart utplukka av dei
mest aggressive, er velkjendt i alle dei bygdelag
eg er kjend. Når det gjeld å vere anonym har
det ingen interesse for meg. Eg hev ikkje gjordt
noko gale som eg skjemmest over." Det hadde kommet flere flyslipp
i Rauland, og Milorg med Leif Tronstad følte at situasjonen etter
hvert ble farlig, fortalte Jon Landsverk. Han forteller videre at det ble
avgjort å fjerne ”nazilensmannen”. Uken før dramaet
på Syrebekkstøylen var lensmannen i
Flatdal, på gården kona hans kom fra, og planen var å ta
han der. Sveinung Landsverk, bror til Jon, fortalte at han og Einar Skinnarland fikk i oppdrag av Tronstad å skyte
lensmannen. Dette skulle skje i Flatdal for å unngå at
”nazistene” kunne tilbakeføre det til Rauland, en ville
så langt mulig prøve å unngå ”nazistiske represalier”.
Sveinung fortel
videre at han og Einar Skinnarland reiste bort til
Aslak Svalastoga fredag den 2. mars. Han var sjef
for Sivilorg i Rauland, for å
rådføre seg. Å skyte ”nazilensmannen” var
trass i alt en svært alvorlig handling som kunne få uante
konsekvenser. Etter det Sveinung fortalte, samtykket Aslak K. Svalastoga. Sveinung og Einar overnattet på Uppheim for å reise til Flatdal dagen etter. Men om morgenen lørdag
3.mars da milorg-karene skulle reise fra Rauland ned til Flatdal, kom det ved
et uhell et flyslipp, 16-17 containere. Gunnar Syverstad besøkte en av
naboene til slippet som var medlem av Nasjonal Samling og advarte henne
sterkt mot å fortelle om det til andre. Planen om å ta lensmannen
måtte utsettes til senere. Uken etter var de klare på nytt. Dagen før kidnappingen
var Jon Landsverk kommet til lensmannen og sa han ville påvise
stjålne rasjonerte matvarer. De to dro neste morgen,
søndag 11.3.1945 sammen ut på ski. Ved Sagamyren spratt det
plutselig frem to mann fra et bakhold 10-15 meter borte. Gunnar
Syverstad skjøt skremmeskudd og kommanderte den ubevæpnede
lensmannen til å heve hendene over hodet. De tre brøt seg inn i Syrebekkstøylen og tok den fangne lensmannen med
seg. Einar Skinnarland
gikk for å hente sjefen, som viste seg å være Major Tronstad.
Skinnarland kom ikke tilbake før det hele
var over. Lensmannens bror Johans ble
bekymret da broren Torgeir ble så lenge vekk. Han kom ikke engang
hjem til fjøsstellet, som han hadde lovet sin kone å ta.
Johans spurte svigerinnen om hun hadde hørt om
mannen fra Rjukan som nylig var blitt tatt med opp på Hovinheia og
skutt. Johans tok brorens
tjenestepistol med seg. Den inneholdt fire-fem blykuler.
Så fulgte han skisporene. På Syrebekkstøylen
lyste det fra vinduene midt på vinteren. Utenfor sto fire par ski.
Johans kjente igjen brorens.(PD 19.9.47). De der inne hørte noen
komme ca. kl.19, og de som var der trakk våpen. Johans Lognvik
åpnet døren med venstre hånd og
ropte. Gunnar Syverstad dro pistolen
opp av lommen, men Johans kommanderte: "So upp
med hendane!" (Dette bekreftes av Jon
Landsverk i TA 9.5.85.) Syverstad skjøt fra
hoften på 3,5m hold og bommet. Johans svarte
øyeblikkelig og traff med et lavt lungeskudd på venstre
side. Syverstad falt om med pistolen under seg. Ved
likundersøkelsen hadde han også et sværkalibret skudd i
pannen, men ikke skutt med lensmannens pistol. Jon Landsverk var den eneste av
de fire som brødrene Lognvik kjente, og som
kjente dem. Han gikk ikke til angrep, og ble heller ikke
angrepet. Han sa Syverstad pustet halvannen time senere. Da Syverstad var skutt,
løp Major Tronstad mot døren. Det ble nærkamp mellom
Johans og Tronstad ute i selet. Tronstad falt. Også lensmannen kom til.
Broren holdt nesten på å skyte ham, men løpet var tomt.
Kampen var over på 30 sekunder. Brødrene stengte
døren med en jernslåe og stakk en
stokk i hempa. Så dro de rett hjem. Presten, Odd Godal som var
medlem av Sivorg i Rauland, dro inn til HS-mennene
for å stogge dem frå å skyte
lensmannen etter dette. Det er fortalt at HS-menn siktet på lensmannen
gjennom stuevinduet. Men de kom seg ikke til å skyte fordi lensmannen
gikk og bar på sitt lille barn. 9.mai 1945 kom ni mann fra
Hjemmefronten for å arrestere lensmannens bror som holdt på med
våronna sammen med familien. Johans hadde jo vunnet over tre
topptrente HS-karer, så nå tredoblet de styrken.
De kom med våpen, men ingen arrestordre. De kastet seg over ham og la
han i bakken. Faren protesterte, fant frem kniven og ble skutt i magen
så han døde på åkeren, fire dager før han
skulle fylt 79 år. Dette kunne ikke Leif Tronstad
noe for. Ingen ble anklaget for drapet
på faren, enda drapsmannen var en velkjent lokal hjemmefrontleder. De
bandt Johans med fallskjermsnorer så fast at det hindret
blodsirkulasjonen i hendene. Om natten vekket de ham hvert kvarter. En av dem
som var med på arrestasjonen, fortalte at de alle etterpå
trøstet drapsmannen med at de kunne ha gjort det samme selv. Den
nyinnsatte lensmannen satte ”Pågissa
dødsårsak: Ulukke” på
dødsattesten, og lot det være med det. Johans var først
på psykiatrisk avdeling i Skien. Der ga de ham ingen diagnose. De var
mer samarbeidsvillige på Gaustad, Dr. Ødegård kunne
samfunnet stole på, både når det gjaldt Hamsun og Johans Lognvik. Her er noe av det Ødegård sa i
rettssaken mot Johans: ”Det med fare for gjentakelse er ikke i den grad
et medisinsk spørsmål, men vi har plikt til å minne om
det. Vi mener at det er fare for gjentakelse hos en slik type som Johans
frembyr. Dessuten tok vi hensyn til at hans far var skutt, og dette i
forbindelse med hans eget stive sinn og sterke ættefølelse
gjorde at vi kom til denne konklusjonen”. Men da forsvareren ville
spørre drapsmannen Bjørn Gardsjord som vitnet i saken mot
Johans ut om drapet på faren Halvor Lognvik,
fikk han klar beskjed om at det ville ikke drapsmannen snakke om. Med det ga
dommeren klar beskjed til forsvareren om at det skulle det ikke snakkes om.
Johans ble altså dømt til ti års sikring i tillegg til ti
års fengsel fordi ingen ble anklaget for drapet på faren.
Lensmannen ble dømt til 10 års tvangsarbeid, 5 for medvirkning
til drap på Tronstad, og 5 år for sitt virke som lensmann. IC Stridsklev |
