Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: flg_norwa2

Leif Tronstad,

Gunnar Syverstad, og

Halvor Lognviks død.

Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: Beskrivelse: flg_norwa2

 

Hovedside

Nyheter

Vennetreff

Referater

Litteratur

Avisartikler

Filmer

Lydopptak

 

Leif Tronstads, Gunnar Syverstads og Halvor Lognviks  død.

 

I siste del av tungtvannsserien ser vi professor Tronstad dra tilbake til Norge. Tronstad kom til Norge i oktober 1944 for å lede operasjon Sunshine. De var redde for at tyskerne skulle ta etter Hjemmefronten ved å drive sabotasje, særlig mot kraftstasjonene. Det nevnes tidlig en ”farlig nazilensmann”. Som alle medlemmer av Nasjonal Samling ble det antatt at han var ”angiver”. I realiteten ble bare noen få prosent av dem dømt for det. Mange av de dømte oppfattet seg ikke som skyldige i anklagene.

Dette eksempelet er fra FAMA-rapporten. Telefonsamtalene til SikkerhetsPolitiet i Larvik ble avlyttet og skrevet ned. 22.12.44 kl.10.15 ringer Sikkerhetspolitiet i Larvik og spør lensmann Lognvik:" Husker De mannen vi snakket om da de var her sist?  Lensmannen husker ham.  Sikkerhetspolitiet skal ha hans personalia.

Kan De ikke ringe direkte lensmannen i Hjartdal for jeg har ham ikke i mitt kartotek.

Nei, det lar seg ikke gjøre, for jeg kan jo ikke si mannens navn i telefonen.

Lensmannen lover da og undersøke og ringe. SP må ha beskjed allerede i dag."

Men det kommer ingen telefon fra Rauland, hverken den dagen eller neste. Lensmann Lognvik kan heller ikke ha skrevet.

For tre uker senere, 10.1.45 kl.9.50 får lensmannen igjen telefon fra Sikkerhetspolitiet. Det er igjen Marte som ringer:

"SP vil ha personalia på den mannen som lensmannen vet om. (se tidl. rapport.)

Lensmannen svarer som tidligere at han ikke kan skaffe dem, da han ikke har mannen i sitt arkiv. SP får ringe til NS fylkeskontor i Skien.

Marte gjør det, men ikke her heller kan de gi noen opplysning om Karl Dalen.

Notodden politi(!) undersøker, og finner at Karl Dalen egentlig heter Karl Dybdal, er født 23.10.09 og bor i Ambjørndal i Hjartdal."  Det gikk bra med politiet på notodden etter krigen. De hadde meldt seg kollektivt inn i Nasjonal Samling slik de hadde gjort på politistasjonene i Skien ogPorsgrunn.

Dett skrev lensmannen selv til "Forskningsgruppen "Nyere norsk historie"”, ansvarlig professor Rolf Danielsen og universitetslektor Stein Ugelvik Larsen.

"Ein ting som stadig gjekk att i rettsaker mot NS-folk i 1945-50 var forsvarsvitne sin redsel for å segja sanningi om den eller dei dei skulle vitne for. Eg var innstemt som vitne i mange saker og fekk difor høyre mykje av dette, men tek berre med litt av det eg fekk høyre i mi politiske sak. (Dette var en egen sak uavhengig av saken vedrørende dramaet på Syrebekkstøylen).

Som lensmann vart eg ofte beden om å gjera det eg kunne for å få lauslete og frigjeve folk som hadde vorte tekne av SiPo for slike ting som då var ulovlegt; Gjevær, radioar og andre ting.

Som bekjendt var her i distriktet fleire SiPo-razziaer på grunn av tungtvannssabotasjen m.m. Pårørande av dei som var arresterte kom då og ba meg hjelpe so dei kom laus att. Dette lukkast som oftast etter ei kort tid.

Men då desse folki skulle vitne innrømde dei at arrestanten hadde kome heimatt nokso snart, men kven som var orsak til at dei kom laus visste dei ikkje. Slik vitna dei i retten endå dei sjølve hadde takka for hjelpi når den trongs. So dei visste betre enn dei vitna. Eg kjenner til at eit vitne vart truga til å ikkje segja den fulle sanning fordi den var til fordel for tiltalte. Dette beviser bare at vanlege folk var så redde dei som hadde makta på den tid at dei ikkje torde segja noko som var til fordel for tiltalte.

Eg kan sjølvsagt føre bevis for at dette er rett. Bevisi fins i stenografisk referat og sakis dokument, mellom anna.

At lagrett og domsmenn vart utplukka av dei mest aggressive, er velkjendt i alle dei bygdelag eg er kjend.

Når det gjeld å vere anonym har det ingen interesse for meg. Eg hev ikkje gjordt noko gale som eg skjemmest over."  

Det hadde kommet flere flyslipp i Rauland, og Milorg med Leif Tronstad følte at situasjonen etter hvert ble farlig, fortalte Jon Landsverk. Han forteller videre at det ble avgjort å fjerne ”nazilensmannen”. Uken før dramaet på Syrebekkstøylen var lensmannen i Flatdal, på gården kona hans kom fra, og planen var å ta han der. Sveinung Landsverk, bror til Jon, fortalte at han og Einar Skinnarland fikk i oppdrag av Tronstad å skyte lensmannen. Dette skulle skje i Flatdal for å unngå at ”nazistene” kunne tilbakeføre det til Rauland, en ville så langt mulig prøve å unngå ”nazistiske represalier”. 

Sveinung fortel videre at han og Einar Skinnarland reiste bort til Aslak Svalastoga fredag den 2. mars. Han var sjef for Sivilorg i Rauland, for å rådføre seg. Å skyte ”nazilensmannen” var trass i alt en svært alvorlig handling som kunne få uante konsekvenser. Etter det Sveinung fortalte, samtykket Aslak K. Svalastoga. Sveinung og Einar overnattet på Uppheim for å reise til Flatdal dagen etter.

Men om morgenen lørdag 3.mars da milorg-karene skulle reise fra Rauland ned til Flatdal, kom det ved et uhell et flyslipp, 16-17 containere. Gunnar Syverstad besøkte en av naboene til slippet som var medlem av Nasjonal Samling og advarte henne sterkt mot å fortelle om det til andre. Planen om å ta lensmannen måtte utsettes til senere. Uken etter var de klare på nytt.

Dagen før kidnappingen var Jon Landsverk kommet til lensmannen og sa han ville påvise stjålne rasjonerte matvarer.  De to dro neste morgen, søndag 11.3.1945 sammen ut på ski.

Ved Sagamyren spratt det plutselig frem to mann fra et bakhold 10-15 meter borte.  Gunnar Syverstad skjøt skremmeskudd og kommanderte den ubevæpnede lensmannen til å heve hendene over hodet.

De tre brøt seg inn i Syrebekkstøylen og tok den fangne lensmannen med seg.

Einar Skinnarland gikk for å hente sjefen, som viste seg å være Major Tronstad.  Skinnarland kom ikke tilbake før det hele var over.

 

Lensmannens bror Johans ble bekymret da broren Torgeir ble så lenge vekk.  Han kom ikke engang hjem til fjøsstellet, som han hadde lovet sin kone å ta.  Johans spurte svigerinnen om hun hadde hørt om mannen fra Rjukan som nylig var blitt tatt med opp på Hovinheia og skutt.

Johans tok brorens tjenestepistol med seg.  Den inneholdt fire-fem blykuler.  Så fulgte han skisporene.

Syrebekkstøylen lyste det fra vinduene midt på vinteren.

Utenfor sto fire par ski. Johans kjente igjen brorens.(PD 19.9.47).

De der inne hørte noen komme ca. kl.19, og de som var der trakk våpen.

Johans Lognvik åpnet døren med venstre hånd og ropte.     

Gunnar Syverstad dro pistolen opp av lommen, men Johans kommanderte: "So upp med hendane!" (Dette bekreftes av Jon Landsverk i TA 9.5.85.)

Syverstad skjøt fra hoften på 3,5m hold og bommet.

Johans svarte øyeblikkelig og traff med et lavt lungeskudd på venstre side.  Syverstad falt om med pistolen under seg.  Ved likundersøkelsen hadde han også et sværkalibret skudd i pannen, men ikke skutt med lensmannens pistol. 

Jon Landsverk var den eneste av de fire som brødrene Lognvik kjente, og som kjente dem.  Han gikk ikke til angrep, og ble heller ikke angrepet.  Han sa Syverstad pustet halvannen time senere.

 

Da Syverstad var skutt, løp Major Tronstad mot døren. Det ble nærkamp mellom Johans og Tronstad ute i selet. Tronstad falt. Også lensmannen kom til. Broren holdt nesten på å skyte ham, men løpet var tomt. Kampen var over på 30 sekunder.

Brødrene stengte døren med en jernslåe og stakk en stokk i hempa. Så dro de rett hjem.

 

Presten, Odd Godal som var medlem av Sivorg i Rauland, dro inn til HS-mennene for å stogge dem frå å skyte lensmannen etter dette. Det er fortalt at HS-menn siktet på lensmannen gjennom stuevinduet. Men de kom seg ikke til å skyte fordi lensmannen gikk og bar på sitt lille barn.

9.mai 1945 kom ni mann fra Hjemmefronten for å arrestere lensmannens bror som holdt på med våronna sammen med familien.

Johans hadde jo vunnet over tre topptrente HS-karer, så nå tredoblet de styrken. De kom med våpen, men ingen arrestordre. De kastet seg over ham og la han i bakken. Faren protesterte, fant frem kniven og ble skutt i magen så han døde på åkeren, fire dager før han skulle fylt 79 år.

Dette kunne ikke Leif Tronstad noe for.

Ingen ble anklaget for drapet på faren, enda drapsmannen var en velkjent lokal hjemmefrontleder. De bandt Johans med fallskjermsnorer så fast at det hindret blodsirkulasjonen i hendene. Om natten vekket de ham hvert kvarter. En av dem som var med på arrestasjonen, fortalte at de alle etterpå trøstet drapsmannen med at de kunne ha gjort det samme selv. Den nyinnsatte lensmannen satte ”Pågissa dødsårsak: Ulukke” på dødsattesten, og lot det være med det.

Johans var først på psykiatrisk avdeling i Skien. Der ga de ham ingen diagnose. De var mer samarbeidsvillige på Gaustad, Dr. Ødegård kunne samfunnet stole på, både når det gjaldt Hamsun og Johans Lognvik. Her er noe av det Ødegård sa i rettssaken mot Johans: ”Det med fare for gjentakelse er ikke i den grad et medisinsk spørsmål, men vi har plikt til å minne om det. Vi mener at det er fare for gjentakelse hos en slik type som Johans frembyr. Dessuten tok vi hensyn til at hans far var skutt, og dette i forbindelse med hans eget stive sinn og sterke ættefølelse gjorde at vi kom til denne konklusjonen”. 

Men da forsvareren ville spørre drapsmannen Bjørn Gardsjord som vitnet i saken mot Johans ut om drapet på faren Halvor Lognvik, fikk han klar beskjed om at det ville ikke drapsmannen snakke om. Med det ga dommeren klar beskjed til forsvareren om at det skulle det ikke snakkes om. Johans ble altså dømt til ti års sikring i tillegg til ti års fengsel fordi ingen ble anklaget for drapet på faren. Lensmannen ble dømt til 10 års tvangsarbeid, 5 for medvirkning til drap på Tronstad, og 5 år for sitt virke som lensmann.

 

IC Stridsklev